I januar 2024 stemte Stortinget ja til å åpne opp for gruvedrift på dyphavsbunnen, ytterst på Norges kontinentalsokkel. I områder på mange tusen meters dyp ønsker tilhengerne å utvinne de mineraler som de mener er avgjørende for overgangen til et fossilfritt samfunn. 

Beslutningen i Stortinget ble fattet til tross for kritikk fra over hundre EU-parlamentarikere og flere ekspertuttalelser som stilte spørsmål ved grunnlaget for avgjørelsen – det er fortsatt stor usikkerhet om hvordan økosystemene og dyrene i havet ville bli påvirket av slik gruvedrift.

Til tross for den høylytte motstanden mot det norske veivalget, forblir dyphavene altfor ofte obskure: i den bredere offentligheten behandles de sjelden som de politiserte områdene de faktisk er. 

Gjennom historien har havets dyp – dets tusentalls meter av mørke, kulde og tilintetgjørende trykk – først og fremst blitt forbundet med det ukjente, det som helt eller delvis befinner seg utenfor den ordnede, beboelige og farbare verden.

Men akkurat som tidligere episoder fra dyphavets historie, gir den norske beslutningen om gruvedrift i dyphavet oss gode grunner til å behandle verdens aller dypeste lokasjoner som steder hvor mye står på spill, både økologisk og politisk.

Havet mellom kaos og orden

Allerede i den babylonske skapelsemyten Enuma elish og i fortidige egyptiske myter framkommer ideer om et urhav som det kaos og det intet hvorfra verden kan skapes. 

Det samme gjelder i Det gamle testamentets skapelseberetning: 

Guds ånd svever over det som i Septuaginta, den eldste bevarte greske oversettelsen fra hebraisk, har blitt abyssos – «det som mangler bunn». Selve himmelhvelvingen skapes ut av dette utskilte vannet – «Det skal bli en hvelving midt i vannet! Den skal skille vann fra vann,» sier Gud.

Dyphavet har alltid vært gjenstand for menneskers fantasier, frykter og håp, om enn på ulike måter til ulike tider. Menneskets opplevelse av havets ugjennomtrengelige dyp synes tidlig å ha trukket dyphavet inn i en eksistensiell metaforikk for menneskets sjelelige lengsel; i Bibelens 42. salme står det å lese at «Dyp roper til dyp / i drønnet av dine fossefall. / Alle dine bølger og brenninger / skyller over meg.»

I løpet av de siste to hundre årene har dyphavene blitt stadig mer integrert i en naturvitenskapelig forståelseshorisont og ordnet i regioner, bestanddeler og prosesser. Det betyr imidlertid ikke at deres mytiske karakter har opphørt; snarere har den blitt transformert.

Midt på 1800-tallet utgjorde havdypene en arena der nasjonalstatene kunne projisere stolthet og iscenesette imperiet, ofte gjennom vitenskapelige ekspedisjoner. Da de første transatlantiske telegrafkablene, isolert med gummi fra de britiske koloniene, ble lagt ned i løpet av 1850- og 60-tallet, ble dette feiret som en triumf for globalisering og øyeblikkelig kommunikasjon.

Samtidig viste utforskninger med trålnett at det fantes livsformer på flere tusen meters dyp. Skrekken for avgrunnen var fremdeles til stede, men ble artikulert ved en sammenvevning av nysgjerrighet og undring. I romantikkens litteratur ble havet ofte assosiert med det sublime, den estetiske erfaringen av noe som samtidig er skremmende og tiltrekkende, som i Edgar Allan Poes novelle «A Descent into the Maelstrom» fra 1841 og Herman Melvilles Moby-Dick fra 1851.

Økologi, ressursutopier og havrettskonvensjonens politisk-økonomiske struktur

Vår samtids drømmer om å utvinne dyphavets bunnområder er ikke nye. Også årene etter andre verdenskrig var en tid for framtidsvisjoner og utopier. I jakten på olje- og mineralressurser gjorde flere nasjoner da krav på suverenitet og retten til å utvinne områder på havbunnen langt utenfor sine respektive landterritorier.

Nå blomstret også interessen for livet i dyphavene opp med ny kraft. Den danske Galathea-ekspedisjonen, 1950–52, men også den svenske Albatross-ekspedisjonen, 1947–48, flyttet grensene for hvor liv kunne eksistere – de viste at også på de dypeste av havbunner fantes intrikate økosystemer.

Galatheas sjefszoolog Anton Bruun skulle i løpet av årene med det omfattende arbeidet som fulgte etter ekspedisjonen, befeste begrepet "den hadale sonen" for dypene som først og fremst bestod av raviner i berggrunnen. Kanskje var han inspirert av den amerikanske naturalisten William Beebe som i 1934 bemannet sin «batysfære» og dykket til rekorddybden 923 meter. Via lenke til radiokanalen NBC beskrev Beebe de fantastiske skapningene som lyste opp på et sted som ellers hadde vært «like mørkt som Hades».

I dag omtales områder mellom 4000–6000 meters dyp som den abyssale sonen; ved større dybder enn dette tar den hadale sonen over. Slik overlever det mytiske og religiøse språket i selve begrepene for det som skal gjøre havdypenes ulike nivåer distinkte og forståelige.

Den økende kunnskapen om havbunnen var en faktor i den ressursutopiske diskusjonen som fortsatte å blomstre i løpet av 1960- og 70-tallet. Nå sirkulerte oppfatninger om at havbunnen utgjorde en mulighet for verdenssamfunnet til å rette opp kolonialismens urettferdigheter gjennom en velregulert utvinnings- og fordelingspolitikk.

Som Cambridge-professoren i internasjonal rett, Surabhi Ranganathan, har vist, forsvant dette idealet under de diplomatiske og juridiske forhandlingene som førte fram til De forente nasjoners havrettskonvensjon. Flere av de allerede velstående nasjonene arbeidet for å sikre en lovgivning om havbunnen under internasjonalt farvann som først og fremst har fordelt fordelene på et fåtall stater og aktører, og som hovedsakelig har hatt som funksjon å muliggjøre prospektering og gruvedrift.

I dag medfører klimaforandringene nye utfordringer og trusler, og som kjent er disse ulikt fordelt mellom rike og fattige landen ubalanse som etter alt å dømme vil bli ytterligere forsterket i takt med at klimakrisen eskalerer. Det er da viktig å merke seg at denne asymmetrien i det minste til en viss grad er et resultat av FNs juridiske forhandlinger om hva dyphavsbunnen skulle være.

Dyphavets politiske dimensjon og historisering som krav

Spørsmålet om rettferdighet bør også holdes levende i samtidige forhandlinger om dyphavet, påpeker Ranganathan. Diskusjonene kan ikke bare handle om hvorvidt havbunnen skal utvinnes eller ikke, men må forankres i en bredere analyse og en demokratisk samtale om det politisk-økonomiske og juridiske rammeverket for utvinning på havbunnen.

En del av dette arbeidet med selve rammene for hvordan vi tenker om dyphavets ressurser og økologier kan bestå av historiske analyse. Det er fortsatt et underskudd på historiske perspektiver i spørsmål om havet. Dyphavets avgrunn bør ikke forstås som en allmenn og naturlig avgrunn, men som politisk og historisk betinget.

Som et korrektiv til sveipende, eksistensielt klingende ideer om ett hav og ett universelt vi som står overfor en historiens avgrunn, retter det historiserende blikket i stedet fokuset mot forskjeller, mot konfliktene og forhandlingene som virker tilbake på samtiden. På denne måten kan vi gjøre krav på dyphavets politiske dimensjon i en tid med brutale samtidigheter, der noen mennesker kan ferdes i farkoster i dypet mot de framtidene de drømmer om, mens mennesker på flukt må redde sine åpne båter fra å synke under en mørknende himmel.

Spørsmålet om dyphavsutvinning på den norske kontinentalsokkelen er langt fra avgjort. I budsjettforhandlingene for 2025 fikk Sosialistisk Venstreparti gjennom sitt krav om stopp i tildelning av tillatelser i hele 2025; i statsbudsjettforslaget for 2026 bevilger regjeringen 165 millioner kroner til undersøkelser av olje og mineraler i havbunnen. Bortenfor forestillingene om en mystisk avgrunn fortsetter politikken, i en eller annen form. Flere av oss bør begi oss in i den.

Oversatt fra svensk i samarbeid med Taran Palmstrøm Fenn.