Polarstern nærmer seg målet i Weddellhavet, og lego er en fin hobby å ha i Antarktis.
ElinDareliusFørsteamanuensis ved Universitetet i Bergen
Publisert
Endelig er vi her – midt i Weddellhavet! Karantenen vår er over, den lange flyturen på tvers av Atlanteren er bak oss, og alle 92 er ombord på isbryteren Polarstern, helt uten å ta noen koronavirus med oss!
Ingen flere masker, ingen flere tester, slutt på sosial distansering. Faktisk var det ganske merkelig å gå tilbake til «normalen»!
Vi hadde en tøff start ut i Drakestredet fra Falklandsøyene for én uke siden – rett inn i de berømte «furious fifties» og «screaming sixties» (se faktaboks). Det var langt fra bare meg som ikke møtte opp til middag på vår første natt til sjøs!
Forties, fifties og sixties
Roaring forties («de brølende førtiene») er havområdet på sørlige halvkule ned mot 50. breddegrad. Her blåser det sterk og stabil vind fra vest siden det er få landmasser som hindrer luftstrømmen, slik man har på samme breddegrader på den nordlige halvkule.
Sør for 50°S er forholdene ganske like. Disse havområdene kalles derfor ofte på engelsk «the furious fifties» (de rasende femtiene), og «the screaming sixties» (de hylende sekstiene).
Tasmania sør for Australia ligger i førtiene, Kapp Horn ligger i femtiene, og Weddellhavet dekker helt ned til syttiene!
Nå peiser vi på sørøst over et ganske rolig Weddellhav, og bølgene og sjøsyken er ganske lett å glemme når man ser utsikten.
Endelig, isfjell!Foto: Elin Darelius
Majestetiske isfjell på horisonten, sjøfugler flyvene langs skipet – og om du holder deg ute lenge nok ser du sannsynligvis en hval eller to i overflaten.
Legoninjaen og Dr. Darelius i Lego på PolarsternFoto: Elin Darelius
Med oss på reisen har vi en nysgjerrig legoninja, som også var med til Grønland i forfjor. Han har blitt med for å lære mer om havstrømmene og prosessene her nede.
Legoninja på forskerferd
I 2019 var legoninjaen med Dr. Petra Langebroek til EastGRIP-stasjonen på Grønland. I år er han med Polarstern til Weddellhavet.
Ellers har jeg med ukulele og hoppetau. For hvert 50 minutter med arbeid gjør jeg fem minutter med hopping, eller ti minutter med spilling! Ingen av naboene har klaget ennå.
Vi er ikke her bare for utsikten. Det er hektisk aktivitet i laboratoriene for å få alt opp og gå før vi når det sørlige Weddellhavet og Filchner-rennen, en undersjøisk grop ved Filchner-Ronne-isbremmen, hvor det meste av arbeidet vårt skal bli utført.
En CTD – brukt for å måle konduktans, temperatur og dybde – går med sine 24 flasker ned for første gang ved teststasjonen i Weddellhavet.Foto: Elin Darelius
Utstyr blir testet og installert, laboratorier blir bygget, batterier blir byttet, og instrumenter blir programmert.
CTD-dataene vises i sanntid på skjermen, og oseanografene studerer det med stor entusiasme.Foto: Elin Darelius
I går stoppet vi skipet for en teststasjon, så alle som kunne fikk prøvd utstyret sitt. Det var en mye teknisk kluss – for eksempel fant vi raskt ut at instrumentet som måler fluoresens reagerer på blitsen fra instrumentet som fotograferer partikler i havet. De må flyttes lengre fra hverandre før neste forsøk.
Heldigvis har vi fremdeles noen dager å fikse dette på før det virkelige arbeidet begynner!
Bli med til verdens avkroker! Å forske på store klimaspørsmål kan innebære å la seg fryse inne i Polhavet eller å lete etter DNA på bunnen av Grønlandshavet. Når Bjerknessenterets forskere drar på feltarbeid i Arktis og Antarktis, krever det store skip og år med planlegging. Men en utflukt til nærmeste myr kan også være en ekspedisjon i klimaets tjeneste.
Denne bloggen begynte som en del av det som er regnet som historiens største polarekspedisjon – MOSAIC, og har blitt utvidet til å omfatte alle våre polare tokt, derav navnet «I polhavene». Bloggen har fått forlengelse med flere ulike tokt til polare strøk i både nord og sør på kloden.
Du vil møte forskere fra både UiB, Norce, Nansensenteret og Havforskningsinstituttet, Bjerknessenteret for klimaforskning er nemlig et samarbeid mellom disse fire partnerne.
