Blir du spurt om å dra til Antarktis i normale tider, finnes det bare ett fornuftig svar. Når du blir spurt om å dra til Antarktis i svært uvanlige tider, så er det fremdeles bare en mulig respons – du griper muligheten med begge armer, og du drar til Antarktis.

I midten av en november begynte jeg sakte, men sikkert på den lange reisen til Antarktis. Mitt namn er Vår Dundas, og jeg er akkurat nå på vei sørover mot Antarktis, med frakteskipet «Malik Arktika».

Denne sommeren begynte jeg på min doktorgradsavhandling på Geofysisk institutt i Bergen, med Elin Darelius og Kjersti Daae som veiledere. Jeg jobber for tiden med målinger fra Amundsenhavet, men neste steg er å begynne en kombinert modell og målestudie fra Weddelhavet, i Antarktis.

Jeg skal for det meste undersøke interaksjoner ved kontinentalskråningen i den dype Filchner-renna og se etter vindforhold som er gunstige for å få varme vannmasser langt bortefra til å strømme innover mot kontinentalsokkelen.

Et lite håp om tokt

Siden jeg begynte å jobbe med havene i Antarktis, har jeg hatt et lite håp om å en gang få muligheten til å bli med på et tokt dit. Så da jeg en mandag morgen i midten av oktober åpnet innboksen min og fant en epost med emnetittel «tokt» med et innhold som forteller om en mulighet for å bli med til Antarktis denne vinteren, da ble jeg både målløs og veldig spent.

Etter en ukes ventetid, fikk jeg endelig bekreftet at jeg fikk plass på toktet. Deretter begynte de praktiske detaljene å demre for meg. Vi blir borte i totalt to måneder, inkludert jul og nyttår.

Av disse to månedene blir bare 7 – 10 dager i Antarktis. Så hvordan går dette i hop?

Koronapandemien gjør at vi begynte med isolasjon på et hotell i Danmark. Deretter enda en uke karantene ombodr i skipet, liggende til kais. Reisen sørover til ishyllen tar fire uker.

Framme i Antarktis tar forskningen vår 7-10 dager (jeg krysser fingre for 10) før vi igjen bruker en uke på å returnere til Cape Town. Hjemturen går med fly.

Frakteskip og forskningsskip i ett

Det er Norsk polarinstitutt som organiserer det vitenskaplige arbeidet på dette toktet. Totalt blir vi fem personer. Tore Hattermann, Kirsten Forssan, Sebastien Moreau, Julius Lauber og meg. Planen er å komme oss til Fimbulisen, der de har måleutstyr som trenger oppdateringer. Disse målebøyene er plassert langs kanten av kontinentalsokkelen der havdypet brått går ned fra et par hundre til 2000 meter. Langs kontinentalsokkelen foregår det prosesser som er viktige for hvordan varme havstrømmer flyter sørover, og som igjen er viktig for hvor mye isbremmene rundt det antarktiske kontinentet smelter.

Målebøyene er plassert oppstrøms for områder der vi vet at relativt varme vannmasser strømmer inn under Fimbulisen, der andre målebøyer er utplassert. En slik rekke av målinger kan gi oss svært verdifull informasjon om hvordan forholdene oppstrøms påvirker Fimbulisen.

I tillegg til innhenting og utsetting av målebøyer, skal vi kjøre en del CTD-seksjoner. Det er vannprøver som måler saltinnhold, temperatur og tetthet i vannet. Forhåpentligvis kan vi også måle turbulens langs fronten av isbremmen og under isdekket. Om været tillater det, vil vi også gå inn på isen.

Skipet vi reiser med er ikke et vanlig forskningsskip, men et frakteskip med forsyninger til Trollstasjonen. Det betyr at skipet ikke har det vitenskapelige utstyret allerede installert – vi må selv lage et eget forskningsdekk med laboratorier og vinsjer. Om dette fungerer bra, vil dette igjen åpne for nye muligheter der vitenskapelige datainnsamlinger og forsyningsfrakt kan bli gjort på samme tid, noe som faktisk er ganske spennende.