Arctic Sea Ice, September 29, 2019, Alfred-Wegener-Institut / Sebastian Grote (CC-BY 4.0)
Arctic Sea Ice, September 29, 2019, Alfred-Wegener-Institut / Sebastian Grote (CC-BY 4.0)

Flere skrugarder nå enn under Nansens ferd

Nansen oppdaget at Polhavet var et hav. Da polarskuten Fram frøs inn, var det i tykkere is enn vi finner i dag.

Publisert

Trykket i isen er grunnen til at de fleste isbrytere har et skrog med en rund form. Hvis skipet hadde hatt et v-formet skrog hadde det lett blitt knust av isen, til og med en stor isbryter laget av metall. Den runde formen til båtene gjør at skipet presses oppover og ut av isen, dersom trykket blir for stort.

Denne runde formen har også skipet Fram som Fridtjof Nansen lot fryse inn for mer enn 120 år siden. Skipet Fram var for eksempel største delen av tiden presset helt ut av isen og lå på siden bare halvveis frosset inn.

På grunn av klimaendringer har isen i Arktis generelt sett blitt tynnere. Det gjør det enklere å bryte seg gjennom. Men tynnere is betyr også mer dynamisk is som lettere sprekker opp. Dette gjør at vi får faktisk mer skrugarder enn man ville fått dersom man har større tykkere flak med flerårig is.

Generelt har vi gått over til en ny normal i Arktis.

Fra å være et område som vanligvis var dekket med tykk is som overlevde flere år, er sjøisen nå mye mer ettårig is som fryser til om vinteren og smelter om sommeren.

Andelen av is som overlever sommeren faller dramatisk for hvert år. I MOSAiC er vi spesielt opptatt av å måle de forskjellige istypene og se hvordan de forandrer seg gjennom de ulike årstidene.

Det var ikke lenge siden man trodde det var land ved Nordpolen slik som i Antarktis. Førstemann som viste at jordens geografiske nordpol befant seg midt i et dypt hav omringet av land, var Fridtjof Nansen som drev på tvers av polhavet i perioden 1893 til 1896. Frem til da visste man svært lite om dette ugjestmilde området.

Nansen var sikker på at Polhavet faktisk var et hav dekket av et tynt lag med is som var i stadig bevegelse. Hans hypotese var at isen måtte følge en retning med en gitt vinkel i forhold til vinden, og at den generelle atmosfæriske sirkulasjonen i Arktis ville føre til en gjennomsnittlig isdrift fra den sibirske siden mot Framstredet mellom Grønland og Svalbard. Der ville isen smelte når den traff de varme atlantiske havstrømmene.

Deler av hypotesene var bygget på funn av trevirke som måtte komme fra Sibir, på Svalbard. Han kalte dette den transpolare isdriften og den eneste måten å bevise dette på var å følge isen hele veien tvers over polhavet, akkurat slik som vi gjør nå. Nå, 120 år senere, vet vi litt mer, men store deler av Polhavet er fortsatt svært uutforska.

Selve Polhavet er et av verdens fem hav, 7,26 millioner kvadratkilometer stort, forbundet med Stillehavet ved det 90 kilometer brede Beringstredet, og med Atlanterhavet gjennom Barentshavet og Framstredet, samt på vestsiden av Grønland gjennom Baffinbukta og sundene nordenfor. Polhavet er delt i to dype bassenger ved en stor, undersjøisk fjellkjede, Lomonosovryggen, som går fra Nysibirøyene til Grønland. På begge sider av fjellkjeden er det dyp på over 4000 meter.

Det største dypet, 5450 m, finnes i Litje-revnen, 200 kilometer nord for Svalbard. På toktet vårt driver vi stort sett parallellt med Lomonosovryggen i Nansenbassenget.

Om havforskningen på Mosaic:

https://www.youtube.com/watch?v=aZ7VlA82V54