Det var et mektig syn og mye aktivitet i Adventsfjorden denne uken med tre store forskningsskip og et tankskip med bunkers.

Vanligvis er det mye turistbåter her på denne tiden, men i år er Longyearbyen merkelig stille.

Forskningsskipene Merian og Polarstern fikk lagt til side om side for å flytte over kontainere og forskere. Forskerne som var om bord på Polarstern var glade for å se noen nye fjes etter å ha vært frosset fast i Polhavet i fem måneder. Vi ønsket dem velkommen med en buffet bestående av fersk salat og meieriprodukter, et gledelig gjensyn med ferske råvarer etter måneder med frossenmat.

Etter et hyggelig møte med våre kjære kollegaer, begynte arbeidet. Vi hadde noen få dager til å laste over alt utstyret og til å gå gjennom alle prosedyrene. Det er viktig for oss å lære av erfaringene fra det tidligere mannskapet.

Overlever måleinstrumentene?

Endelig setter vi kurs nordover. Etter å ha vinket farvel til de andre skipene er det full fart mot iskanten. Vi er alle veldig spente på hvordan isflaket vårt ser ut og om alle måleinstrumentene som har målt siden Polarstern forlot forskningsleiren fortsatt er intakte.

Isen har i det siste vært veldig dynamisk og aktiv. Det som begynte som et flere kvadratkilometer stort isflak av is som har overlevd flere år, har nå sprukket opp i flere mindre flak.

Siden har flaket sakte, men sikkert, beveget seg sørover mot iskanten, og det har stadig oftere kommet store råker og skrugarder midt i forskningsleiren.

Sjøisens trøblete side

Skrugarder oppstår når isen presses sammen og de kan oppstå i løpet av svært kort tid. I løpet av noen få timer kan det bygges opp skrugarder opptil til 20-30 meter tykke, og måleutstyr kan lett bli spist opp av slike rygger. Noen steder i Arktis finnes enkelte isøyer med cirka 60 meter tykk is, som er brutt løs fra isbarrierer ved Ellesmere Island.

Skrugardene gjør det også vanskelig for oss å bevege oss nordover.

Selv om Polarstern er en isbryter, kan skipet bare bryte seg gjennom noen meter med is og ikke de tykke ryggene. Dersom trykket av isen blir for stort, står selv et stort skip som Polarstern bom fast.

Vi må derfor prøve å følge ledene der isflakene beveger seg fra hverandre og følge en sikksakkrute nordover. På vei sørover møtte Polarstern mange tykke rygger, som gjorde fremdriften veldig langsom. Vi håper vi får en raskere vei gjennom isen.