Morven Muilwijk ute på isen og laster ned data fra undervannsinstallasjoner
Morven Muilwijk ute på isen og laster ned data fra undervannsinstallasjoner

Gå på vannet? Ingen problem, så lenge det ikke smelter

En spasertur til Ocean City kan den ene dagen være 500m og den andre dagen bare 300m. På et flytende isflak endres kartet fra dag til dag. Fra Ocean City til Balloon Town - bli med på en rundtur på verdens nordligste flytende forskningsstasjon.

Publisert

Forskningslandsbyen på isen rundt Polarstern kan virke kaotisk for et utrent øye. Telt, hytter, master og kabler strødd utover et flere kilometer stort område. Fra fugleperspektiv i helikopteret ser det nesten komisk ut, flere dusin med forskere som løper rundt på det store isflaket i små grupper.

Det er lett å føle seg liten her i nord. Is så langt øyet kan se. Is, is og atter is. Langt vekke bak horisonten er det enda mer is. Ingenting grønt, ingen fjell og hvert fall ingen mennesker.

Når man går rundt på sjøisen er det lett å glemme at det ikke er fast grunn. Det kjennes så solid ut, men når man borer hull og sender instrumenter ned i det mørke hullet, blir man fort minnet på at man står på et tynt lag av is som dekker et hav som er flere tusen meter dypt.

Helikopter brukes til å flytte rundt på installasjoner på isen
Helikopter brukes til å flytte rundt på installasjoner på isen

Det som overrasker meg mest er at man glemmer at man beveger seg så «fort». Vi driver om lag 14 kilometer om dagen, men siden vi sitter fast i isen har vi ingen holdepunkter som viser at vi er i bevegelse. Man kan bare merke bevegelsen når man borer et hull og ser farten i vannet under oss.

Fra Ocean City til Rov City

Vi kan ikke bore hull i isen hvor som helst. Leiren er organisert for å sikre at forskjellige prosjektene ikke påvirker hverandre. Forskningsarbeidet er organisert i forskjellige undergupper; Team Ice, Team Atmosphere, Team Ecosystem, Team Biogeochemistry and Team Ocean.

Hver av disse gruppene har sine områder på flaket, forbundet med stier og kabler. Noen områder er betegnet som no-go soner for å ikke forstyrre overflaten av isen.

Jeg er del av Team Ocean og vi gjør mesteparten av arbeidet i Ocean City, et stort telt med et dypt hull i midten. Her har vi en stor vinsj som brukes til å sende forskjellige måleinstrumenter gjennom isen ned til havets bunn.

I tillegg til Ocean City har vi havforskere ROV City hvor vi setter ut små ubemannede ubåter. ROV står for «Remotely Operated Vehicles». Vi bruker disse ROVene til å filme under isen og ta prøver som vi ikke kan nå fra oversiden. ROVen er også et nyttig verktøy når vi skal montere utsyr under isen.

Infografikken viser vitenskaplige fokusområder i MOSAiC, navnet kommer av "Multidisciplinary drifting Observatory for the Study of Arctic Climate".
Infografikken viser vitenskaplige fokusområder i MOSAiC, navnet kommer av "Multidisciplinary drifting Observatory for the Study of Arctic Climate".

Balloon Town

Ved siden av ROV City har vi Balloon Town, herfra sender meteorologene opp radiosonder med store heliumfylte ballonger. Sondene måler egenskapene i luften fra bakkenivå helt opp til toppen av atmosfæren. Der oppe sprenges ballongen på grunn av det lave lufttrykket. Disse målingene gjør at meteorologene kan forbedre værvarsler, spesielt i nordøst-Asia og Japan. Siden været i disse områdene i stor grad er påvirket av den atmosfæriske sirkulasjonen i Arktis, og det samtidig er få meteorologiske stasjoner og målinger her, det gjør disse målingene svært verdifulle.

Bak Balloon Town finner vi Met City der resten av meteorologene måler detaljerte overflateflukser, altså hvor mye stråling som kommer ovenfra og blir reflektert. Isen i Arktis spiller en viktig rolle i jordens strålingsbudsjett, på grunn av høy albedo, altså refleksjonsevne. Mye hvit is og snø reflekterer mye mer solstråling enn et mørkt hav. Siden isdekket i Arktis minker, blir mindre lys reflektert og dermed tar vi opp mer stråling fra solen.

Denne effekten forsterker den globale oppvarmingen. Fordi den er forsterkende, kaller vi dette en «positiv feedback»-effekt. Nå når vi får målinger fra MOSAiC gjennom en hel årssyklus, gir det oss en mer detaljert forståelse av strålingsbudsjettet fra forskjellige is og snøtyper.

Vi går videre til Icecoring Ville

Ikke langt fra Met city finner vi Icecoring Ville og Remote Sensing Park. Her gjøres det målinger som kalibrerer NASA og ESA sine satellitter. Her fra Polarstern kan vi bare studere et begrenset område. Satellitter er derfor et veldig nyttig verktøy for å studere hele Polhavet over lengre tid. For å tolke satellittdataene på en bedre måte, har vi koordinert MOSAiC med flere overflygninger av satellitter. Vi kan da måle den samme isen fra satellitten som vi måler detaljert rundt forskningsleiren. Ved å sammenligne resultatene kan vi minske usikkerheten på satellittmålingene og forbedre algoritmene som brukes andre steder i Arktis.

Spredt rundt forskningsområdene på vårt isflak, finnes det et nettverk av isbøyer og gps-stasjoner som holder kontroll på bevegelsen i isen. Siden vi driver med isen og befinner oss nær den geografiske nordpolen, er retninger relativt til nord og sør ikke veldig nyttige. Vi har derfor laget vårt eget referansesystem med utgangspunkt i båten. Men siden isen rundt båten også er i stadig bevegelse, så endres kartet fra dag til dag.

En spasertur til Ocean City kan den ene dagen være 500m og den andre dagen bare 300m. Vi må derfor merke alle instrument med flagg og gps. En måler som vi har plassert rett ved styrbord side ene dagen, kan lett ha flyttet seg til akter og kan dermed være vanskelig å finne i snøen.

Måleinstrumenter plasseres på og under isen
Måleinstrumenter plasseres på og under isen

Å late vannet uten å sette spor

Heldigvis har vi med oss et stort logistikkteam som hjelper oss med alt det praktiske på isen. De holder til like ved båten, der de organiser transport med snøscootere og legger til rette for strømforsyninger ute på isen ved hjelp av generatorer. Når nye råker dukker opp må det bygges broer, og når skrugarder dannes, må det klatres.

Til og med de minste tingene kan bli svært upraktiske. Som for eksempel det å gå på do. Ikke nok med at det er kaldt på isen, men det er heller ikke bare å tisse over alt.

Man vil jo unngå at snø- og isprøver blir forstyrret av menneskelig «aktivitet».

Litt pinlig dersom man skriver en forskningsartikkel om høye næringssalter i Arktis, som egentlig viser seg å komme fra en kollega som hadde for mye kaffe i pausen.

Få en oversikt over forskningslandsbyen her