Isbryteren Polarstern er på plass igjen ved forskningsleiren på sjøisen i Polhavet. Omlag halvveis mellom Svalbard og Nordpolen er motorene skrudd av og skipet driver igjen med isen. Sakte med sikkert sørover. De første dagene har vært hektiske.

Vi forskere er spente å komme i gang med målinger og bygge opp igjen de forskjellige stasjonene på isen. Heldigvis har vi nå sol og dagslys hele dagen, dette gjør arbeidet mye enklere. I begynnelsen av ekspedisjonen, midt i polarnatten, var det helt mørkt og mye kaldere. Det gjorde det mye vanskeligere å se isbjørn og finne igjen utstyr på isen.

Forskning, rifler og signalpistoler

Jeg er veldig glad at vi har lyset. Følelsen av at en isbjørn kan snike seg nærmere og nærmere i mørket og det eneste lyset man har, er en hodelykt, det høres veldig ubehagelig ut i mine ører.

Isbjørn er noe vi må tenke på hele tiden, også nå som det er lyst. Selvsagt har vi alle lyst til å se disse flotte dyrene, men det er lett å glemme at de er noen av de farligste dyrene som finnes på jorden. Sikkerheten står høyt i kurs.

På skipet finnes det til enhver tid tre vakter på utkikk etter bjørn ved hjelp av kikkert og infrarøde kameraer. I tillegg har hver forskningsgruppe på isen med seg en isbjørnvakt bevæpnet med rifle og signalpistol.

Vi har med oss åtte isbjørnvakter som har lang erfaring med isbjørn fra Svalbard og Grønland. Ingen får gå på isen uten nødvendig redningsutstyr og våpen. Vi vil unngå å komme i en situasjon der vi må skremme eller i verste fall skyte bjørn, så målet er å ivareta sikkerheten til både menneske og bjørn.

I tillegg til bjørn finnes det en del andre farer når man jobber på sjøis. Råker og rygger kan oppstå på kort tid og vi kan lett bli adskilt fra snøscooteren eller skipet. Vi har derfor med oss nødvendig utsyr for å overleve på isen i flere dager, i tillegg til tau og redningsutstyr dersom noen skulle havne i vannet.

Jeg er også glad for at det er lyst siden det hjelper veldig på moralen og humøret. Det er ikke bare-bare å være isolert fra omverden i flere måneder. Evig natt gjør dette enda tyngre. Midnattssol gir meg mye energi. Fint å ha når vi jobber lange dager på isen!

Alle elsker kokken

Selv om jeg jobber mest med teknisk måleutstyr er det mye fysisk arbeid. Mange av instrumentene våre er montert i vannet under isen. Det betyr mye saging og boring av store hull i isen. I kalde temperaturer forbrenner man også mye mer, så påfyll av energi er helt nødvendig.

Det er derfor ikke rart at den viktigste personen om bord er kokken. Det er en gylden regel på skip å alltid være god venn med kokken, spesielt når man jobber hardt. Måltidene er det eneste som setter struktur på dagen og de er derfor veldig nøye med tidspunktene:

Klokken halv åtte er det frokost, deretter er det å finne frem utstyret og ut på isen. Klokken tolv er det tilbake inn i skipet for å varme seg opp med en god varm lunsj. Deretter er det ut på isen igjen frem til middag klokken seks. Måltidene er ikke bare viktige for å holde oss friske og mette, men de er også veldig viktige med tanke på sosialt samvær og avslapping. Utenom måltidene er det ikke mye fritid. Om kvelden det skrives logg og en plan for neste dag.

Maten skiller dagene

På Polarstern er maten helt fantastisk. Hadde det ikke vært fort det fysiske arbeidet på isen og treningsrommet hadde vi helt sikkert alle vært gode og feite når vi kom tilbake. Hver dag er det nye retter, noe som er veldig imponerende når man ikke har tilgang til ferske forsyninger. Det bakes ferskt brød og klokken tre hver eneste dag, er det kake eller boller. Siden vi jobber hver helg, er maten det eneste som skiller dagene fra hverandre.

Fisk på tirsdager og torsdager, og noe spesielt godt å glede seg til på lørdag. De små gledene i hverdagen, som iskrem på søndag blir så mye større. Vi har mye godt her om bord men etter hvert begynner man selvsagt å savne det å lage egen mat eller å kunne kjøpe akkurat hva man har lyst på.

Jeg savner mest fersk frukt og salat, men gleder meg også veldig til en skive med brunost og hjemmelaget guacamole når jeg kommer hjem igjen.