Det meste av den tiden vi var borte, oppholdt vi oss i isen. Synet av sjøis blir aldri rutine for meg. Jeg kan se på den i timevis. De ulike istypene som sakte passerer mens du står på dekk, tynn is som forsiktig glir bort, isroser av små krystaller som blinker i lyset fra skipet, pannekakeis som knuses og den virkelig tykke isen som piper og smeller mens den skyves unna.

Lyden av isen under skipet er uforglemmelig. I begynnelsen var den skremmende. Det er som om noen kaster en boks av stål nedover en gang av stål, en melodi som av metall som smadres. Jeg er ikke sikker på hva jeg trodde det ville høres ut som, men det overgikk forventningene mine, skjønt jeg var glad for å ha tatt med ørepropper så jeg fikk sove.

Jeg elsket virkelig å være i isen. Hjemme bruker jeg mye tid på å tenke på hvordan sjøisdekket har variert og ulike måter å studere sjøis i Arktis på, så det var veldig spesielt å få se den på nært hold.

Selv om isen vi støtte på var tykk, kunne mange av oss som var ombord ikke hjelpe for å tenke på klimaendringer. Disse slående vakre og ekstreme omgivelsene står overfor drastiske endringer når klimaet endrer seg.

Isdekket krymper

Sjøisen i Arktis når sin minste utbredelse i september hvert år, etter smeltingen i sommermånedene. De siste tiårene har isdekket minket jevnt, og det er beregnet at istapet nå tilsvarer omtrent 13 prosent per tiår sammenlignet med gjennomsnittet for 1981–2010. Sjøisdekket i september i år var det nest laveste de siste fire tiårene.

Smeltingen i Arktis blir ofte sett på som et tidlig varsel om konsekvensene av menneskeskapt klimaendring. Sjøisen har utvilsomt begynte å smelte, og noen beregninger antyder at Polhavet vil være isfritt om sommeren innen det har gått 30 år.

Med en gang is begynner å smelte, er det vanskelig å stagge. Smeltingen er selvforsterkende. Is reflekterer stråling fra solen og gjør det kaldere enn det ellers ville vært. Når is blir borte i Arktis, absorberer jordkloden mer stråling. Det blir varmere enn før, og da smelter det enda mer is.

Tidspress for å forstå naturlig variasjon

I forskningen min føler jeg et tidspress for å bygge opp en bedre forståelse av isens naturlige variasjoner før vi mister muligheten til å gjøre det. Det er fremdeles mye vi ikke vet om hvordan isdekket har variert under ulike klimaforhold. Hvis vi kan få en bedre forståelse av hvordan isen reagerer på økt drivhuseffekt, kan vi lettere forutsi hva som vil skje de neste tiårene og legge planer for de områdene som vil bli mest påvirket.

Denne ekspedisjonen har vært uvurderlig for forskningen min, særlig det å få samlet inn prøver av sedimentene i en unik region nær den grønlandske kontinentalsokkelen. I tillegg har andre forskere ombord fått andre, viktige data. Verden står overfor en menneskeskapt klimaendring, og det er nå vi må bygge opp vår forståelse av det som kommer og hvordan vi best kan håndtere det. For meg personlig er arbeid som dette mitt livs mulighet, og jeg er så takknemlig for støtten fra veiledere og instituttet mitt til å prøve å få svar på disse viktige spørsmålene om isen.