Sosial distanse på kaia. Her er det luftepause ved karantenehotellet i Bremerhaven før avreise. Fra venstre Benjamin Lange (NPI), Evgenii Salganik (NTNU), Morven Muilwijk (UiB/ Bjerknessenteret), Jessie Gardner (UiT) and Oliver Müller (UiB).
Sosial distanse på kaia. Her er det luftepause ved karantenehotellet i Bremerhaven før avreise. Fra venstre Benjamin Lange (NPI), Evgenii Salganik (NTNU), Morven Muilwijk (UiB/ Bjerknessenteret), Jessie Gardner (UiT) and Oliver Müller (UiB).

På vei mot Arktis mens verden er i en global pandemi

En pandemi stod ikke på scenariolisten for mulig risiko for polarekspedisjonen vår. Til tross for logistiske utfordringer, er vi nå på vei mot isødet.

Publisert

Mandag 18. mai la to store tyske forskningsskip, MS Maria Merian og MS Sonne, ut fra Bremerhaven med kurs for Svalbard.

Forskningsskip i konvoi mot nord.
Forskningsskip i konvoi mot nord.

Skipene er lastet med om lag seksti forskere og femten kontainere med forsyninger og vitenskapelig utstyr. Jeg er en av forskerne og vil ikke sette fot på land de neste tre månedene. Jeg har planer å tilbringe hele sommeren om bord på en isbryter frosset fast i sjøisen langt nord i Polhavet.

Konvoien fra Tyskland sin eneste oppgave, er å bringe oss nordover den første etappen til Isfjorden der vi skal møte isbryteren RV Polarstern. Polarstern ble i september 2019 frosset fast i sjøisen ikke langt fra Sibir som del av prosjektet MOSAiC (Multidisciplinary drifting Observatory for the Study of Arctic Climate).

Siden den tid har Polarstern fulgt isdriften tvers over Polhavet mot Framstredet og Svalbard. Målet er å ha en forskningslandsby på isen et helt år og samle viktige data fra et område som er sterkt påvirket av klimaendringer.

MOSAiC er historiens største polarekspedisjon, og etter Nansens Fram-ekspedisjon også en av de lengste. Året er delt i 2-3 måneder lange bolker der forskere og mannskap blir byttet ut med hjelp av isbrytere fra Russland, Sverige og Kina.

Polarstern bryter ut av isflaket

Etter den opprinnelige planen skulle vi nå være på vei fra Tromsø på den svenske isbryteren Oden. Alt var planlagt i detalj, man kan bare forestille seg den enorme logistikken med mer enn 600 forskere fra 16 forskjellige land involvert. Midt opp i dette kom i koronakrisen.

Ekspedisjonen hadde mange forskjellige planer og risikovurderinger, men en global pandemi stod ikke på listen over mulige scenarioer.

Mannskapsbytte i april med fly fra Svalbard var umulig på grunn av reiserestriksjoner og ble derfor kansellert. Samtidig ble det satt i gang en enorm planlegging for å kunne holde ekspedisjonen gående på en trygg og forsvarlig måte. Man vil selvsagt unngå et utbrudd av koronaviruset på et skip i et av verdens mest øde områder langt borte fra sivilisasjonen.

Det ble lagt en ny plan som innebærer at Polarstern midlertidig forlater isflaket de er frosset fast i, for å møte forsyningsskipene i en fjord ved Svalbard og deretter gå tilbake inn i isen. En stor del av måleinstrumentene blir værende igjen på isen mens skipet er vekke for å ikke bryte de viktige tidsseriene.

Dispensasjon til utenlandstur

Alle oss som nå er på vei nordover, ble satt i karantene i Tyskland to uker i forkant for å være sikre at vi ikke er smittet av viruset. Reisen i seg selv føltes som en ekspedisjon i seg selv, med stengte grenser og få flyavganger. Med ansiktsmasker og en svært kronglete reiserute var jeg på vei fra Bergen til Bremerhaven.

Som en av få fikk jeg dispensasjon til å reise til utlandet. I forkant ble vi spurt om dette var noe vi virkelig ville og om vi var klar for all usikkerhet korona medfører.

I seg selv er det allerede krevende å være vekke fra sivilisasjonen, isolert fra familie og venner i flere måneder, men nå som verdenssamfunnet endrer seg så raskt har denne følelsen en hel ekstra dimensjon.

Hvordan vil situasjonen være når vi kommer tilbake? Vil vi fortsatt ha hjemmekontor? Vil barn kunne gå på skole? Er det lov å klemme venner på gaten? Og hva med økonomien?

Noen av forskerne valgte å ikke reise på grunn av en vanskelig situasjon hjemme eller fordi det rett og slett var for vanskelig med reiserestriksjoner.

Lang, lang rekke. Vi laster skipet bagasjen før avreise fra Bremerhaven.
Lang, lang rekke. Vi laster skipet bagasjen før avreise fra Bremerhaven.

For min egen del var det spesielt og trist å ikke kunne se venner eller familie før avreise, og selvsagt min kjæreste som sitter «koronafast» i Canada. Heldigvis lever vi en tid med videochat, og for meg er det ikke noe tvil om jeg ville reise eller ikke. Dette er et eventyr jeg har sett frem til og et utrolig viktig bidrag til forskningsfeltet mitt.

Samtidig er det viktig å huske at mange forskere ofrer ganske mye med å være vekke fra familiene så lenge om gangen.

En positiv vinkling på det hele er at vi ikke går glipp av så veldig mye i sommer, nå som mange arrangement er avlyst, og vi er heldige som får reise på eventyr i det hele tatt.

Det må ha vært enda tøffere for forskerne som har vert om bord på Polarstern siden januar uten tilgang til vanlig internett og media. De eneste de har fått høre gjennom familie og venner er at samfunnet har endret seg drastisk siden de forlot land.

...flere Q-tips i nesen senere

Karanteneperioden i seg selv var også en opplevelse. Vi ble testet for COVID-19 når vi ankom hotellet og måtte deretter være i full isolasjon på rommet i en uke for å minske risikoen at vi smitter noen andre. Vi fikk ikke forlate rommene og mat ble levert på døren.

Det var en god øvelse i sympati for dyrehagedyr eller folk i fengsel. Heldigvis var dette et luksusfengsel med god mat. Etter den andre testen fikk vi møte resten av gruppen og kunne begynne med sikkerhetstrening og planlegging av arbeidet om bord.

Nå, tre uker og flere Q-tips i nesen senere er vi endelig på vei nordover. Heldigvis har vi rolig sjø og gode forhold, og om noen dager møter vi Polarstern i Isfjorden utenfor Longyearbyen. Mange av oss er spente og ser frem til å komme i gang med arbeidet på isen. Venteperioden har vært lang.