For meg som for de fleste andre, har de siste månedene vært utfordrende med COVID-19 restriksjoner og medfølgende isolasjon på hjemmekontor. Jeg har en ekspedisjon på planen, og har krysset fingre for at vi tross restriksjoner kan gjennomføre denne som planlagt. Gjett om jeg er glad for det!

Mens arbeidsdagen min hjemme normalt inkluderer dataanalyser på maskin eller arbeid på laboratoriet, så er feltarbeid i Arktis mine høydepunkter. Feltarbeidet er faktisk en viktig grunn til at jeg flyttet fra Kanada til Norge for å ferdigstille doktorgraden min.

Å bo på et skip sammen med kollegaer og mannskap er noe helt spesielt. Allerede etter et par dager er vi inne i vår lille boble ombord på Kronprins Haakon. Vi deler måltider, gruppemøter og møtes til arbeid på dekk der vi henter inn marine sedimenter fra havbunnen.

Og dette årets ekspedisjon er spesielt unikt: Toktet er lagt til sent november, i full polarnatt.

Et lysende skip

Fra tidligere tokt visste jeg at skipet ville være fullt opplyst. På den måten vil ikke mørket være noen utfordring for gode arbeidsrutiner. Men det jeg ikke hadde forventet, var variasjonene i mørket.

Det var et lett blålig mørke da vi forlot havna i Longyearbyen. En antydning til lys over de snødekte fjelltoppene gav det hele et blålig skjær. Senere, til sjøs var alt helt stappende mørkt. Så mørkt at du ikke kan se konturene av horisont, kun vår egen opplyste sfære rundt skipet.

Lyset strakk seg litt lengre da vi møtte drivende sjøis som reflekterte lyset vårt. Straks isen forsvant, var bare bekmørket igjen.

Er det noen der ute?

Flere ganger gikk fremdriften sakte mens vi kuttet oss gjennom isen, og der ute i mørkets randsone, er jeg sikker på jeg så bevegelser fra isbjørn – men lyset strakk seg bare ikke langt nok. Dess nærmere vi beveget oss mot Grønland, dess lengre inn i isbjørnens territorium kom vi. En gang mens vi stoppet i mange timer for å bore etter iskjerner, dukket en med isbjørn opp. På trygg avstand fra forskerne ute på isen, heldigvis, den dukket opp fra mørket på motsatt side av skipet.

Mest sannsynlig var den nysgjerrig på det store lysende skipet midt ute på den islagte flaten, bjørnen kom akkurat nær nok til å bli fanget i lyset vårt, før den snudde og atter forsvant i mørket.

Mens jeg var høy på begeistringen av å se isbjørn, serverte den svarte polarnatta enda en overraskelse. Horisonten lyste opp i utrolige farger av rødt og blått spredt utover isen.

Selv om det komplette mørket var en helt spesiell opplevelse for meg, viser det seg altså at polarnatta kan by på mer enn å være helt mørk.

Så nær som vi kunne komme

Der vi jobbet oss i vei gjennom isen, møtte vi etter hvert svært tjukk og sammenpakket is. Når Kronprins Haakon bryter seg fram gjennom isen, legger skipet seg oppå og bryter ned.

Men flere ganger var isen for tykk i vår ferd mot Grønland. For å komme videre trengte vi en sprekker i isen. Isen sprekker i lange linjer, som gir områder med åpent vann.

Flaks nok, dukket en sprekke i isen opp. Vi kom oss helt til kontinentalskråningen ved Grønland, slik at vi fikk hentet opp prøver fra havbunnen akkurat der vi ønsket oss.

Dette området er lite studert, det var vel verdt ventetiden i isen og god navigasjon for å komme oss akkurat hit.

Området vi fikk hentet opp prøver fra var omtrent fra de områdene vi planla. Det var så nær som vi kunne komme, både med tanke på forholdene i isen og på en storm som nærmet seg.

Fleksibilitet på tokt

Vi hadde en plan da vi la ut på tokt, men is og vær hadde andre planer. Det er noe vi må forholde oss til. Javisst, kan det være skuffende å ikke få så mye tid i vårt studieområde som vi gjerne ville, men i forskningen finnes alltid andre planer når naturen ikke spiller på lag.

Kapteinen ville unngå storsjø og spesielt det å være midt i isen under en storm. Like etter prøvehenting, så bar det tilbake til Norge og arbeid i en fjord i Finnmark.

Jeg er spent på de marine materialene fra havbunnen som vi henter inn på dette stedet. Det skal jeg bruke til å få en bedre forståelse av DNA-signalet fra et område som ligger beskyttet av tykk sjøis. Prøvene jeg nå får med meg er altså svært verdifulle for flere prosjekter.

Disse dagene på skipet har vært fylt av begeistring over stadig endring i polarnattas fargegraderinger, et kort møte med en isbjørn, og til at vi faktisk klarte å komme oss bort til det området som er spennende for vår forskning.

Dette er gode eksempler på fleksibiliteten vi trenger for å kunne fullføre feltarbeid i så ekstreme forhold.