Vi bygger forskningsstasjon på dekk.
Vi bygger forskningsstasjon på dekk.

Ut av isolasjonen!

To uker med isolasjon og karantene er over, og vi er på vei sørover! Det føles bra å endelig være på vei, og vite at vi kommer nærmere Antarktis.

Den første uken på hotellet var utfordrende – å holde seg innendørs på et par små kvadratmeter, med mat levert på døren av folk i munnbind som løper ned gangen så snart du åpner opp er ikke noens drømmescenario!

Men på mirakuløst vis, gjennom en parade av Teams-møter, en haug med arbeid, treningsutfordringer, yoga og lange Facetime-samtaler, gikk uken raskere enn forventet. Alle kom ut på andre siden uten en skramme, foruten koronatesten i nesen som fikk alle til å grine. Så var vi på plass i havnen, ved det som skulle være hjemmet vårt de neste syv ukene, Malik Arctica: et massivt (iallfall i mine øyne) rødt konteinerskip, med et hvitt tårn i ene enden – vår bolig.

Malik Arktika, vårt midlertidige hjem i fugleperspektiv
Malik Arktika, vårt midlertidige hjem i fugleperspektiv

Som nevnt i den forrige bloggposten min måtte forskningsdekket bli bygget fra bunnen av, ettersom dette ikke er et forskningsskip. Dette vi brukte mesteparten av tiden på i karanteneuken ombord. Konteinerene kom på én etter én, og vi begynte det harde arbeidet med å løfte, flytte og organisere alt. Jeg fikk en hyggelig overraskelse da en julepresang fra veilederene mine, dukket opp under oppakning!

Vi har nå seks konteinere: fortøyning og vinsjer til CTD-ene, et ingeniørlaboratorium, et biolaboratorium, et CTD-laboratorium, og to containere med oppbevaring for instrumenter og annet utstyr. Det begynner å se ganske bra ut! La oss håpe at det dårlige været vi er på vei inn i ikke omorganiserer alt...

En annen stor del av forrige ukes arbeid gikk til MSS-instrumentet vårt. MSS er en såkalt «microstructure probe» som blir brukt til å måle turbulens i havet. Turbulens er hyppige og små bevegelser, som gjør dem vanskelig å måle. Instrumentet må falle fritt i vannet for å eliminere andre bevegelser som rykking i kabelen. Selv da kan små vibrasjoner fra skipet forstyrre dataene som instrumentene samler inn. Derfor må vi øve før de virkelige observasjonene skal gjøres ved isbremmen i Antarktis – et av våre endelige mål.

Vi jobber med turbulensmåleren vår.
Vi jobber med turbulensmåleren vår.

Vi har også møtt mannskapet og blitt vant til skipet. Det er ganske nytt, har fine kahytter (vi trenger ikke en gang å dele rom), god mat, et treningsstudio, og samlingsrom hvor vi kan se filmer og spille spill. Stuerten har allerede begynt å pynte til jul, og de viser en dansk julekalender på kveldene. Jeg tror alle kommer til å komme hjem fra dette toktet som gode Mario Kart-spillere.

Her om dagen fikk vi en omvisning i motorrommet og lasteskroget – det er enormt imponerende. Motorrommet er en labyrint av trapper og halvetasjer, som tilsynelatende fortsetter evig, og lasteskroget er gigantisk. Mesteparten av lasten vi har ombord er på dekk, og skipet har bare lastet 100 av 600 konteinere, så skroget er forholdsvis tomt, noe som utgjør et imponerende syn.

I dag passerer vi Biscayabukta, og været er tilsvarende dårlig. Vi krysser alle fingrene for at sjøsyken ikke tar oss, og enn så lenge klarer vi oss godt. Vinden skal visst ta seg opp senere i dag, så vi får se hvordan vi klarer oss... I går passerte vi den engelske kanal i klarvær, og så både Frankrike og klippene ved Dover. Og snart entrer vi varmere farvann og sommer igjen. Jeg gleder meg til varmt vær og solfylt himmel. Vi må bare klare brasene gjennom denne lille stormen først.

I ruskevær over Atlanteren
I ruskevær over Atlanteren

Powered by Labrador CMS