De siste 50 årene har det dukket opp et nytt fagområde i teologien som omtales som økoteologi, eller også øko-teologi.

Etymologisk er øko-teologi sammensatt av begrepene teologi og økologi. Øko kommer av det greske oikos, som betyr hus, teo kommer av Gud, og logi kan oversettes som læren om. Teologi er en etablert profesjonstradisjon rettet mot den religiøse institusjonens selvrefleksjon og praksis. 

Når ordet «teologi» knyttes til ordet «økologi», peker det på en teologi som jobber med hvordan man kan bruke og forholde seg til ny økologisk kunnskap i teologien. Økologisk teologi legger vekt på en vertikal dimensjon – forholdet mellom Gud og skaperverket, der mennesket er en del av skaperverket.

Øko-teologi ligger ikke så langt fra det mer etablerte fagfeltet miljøetikk.

Miljøetikk er et etablert begrep og en fagtradisjon som er opptatt av studiet av rett og galt i forholdet mellom mennesker, andre arter og deres omgivelser. I vestlig tradisjon er miljøetikk et emne både innen filosofi, teologi, pedagogikk, ulike naturvitenskaper, samfunnsvitenskap, jus og flere andre disipliner. 

I de fleste sammenhenger brukes begrepet uten å være knyttet til en transcendentalsfære. Miljøetikk vektlegger den vertikale dimensjonen forholdet mellom menneske og natur. Sånn sett skiller det seg fra økoteologi.

For min egen del finner jeg mer fruktbart å bruke begrepene til å bygge broer og innby til tverrfaglig samarbeid enn å bruke de til å bygge murer mellom fagtradisjonen. Jeg ser både miljøetikk og øko-teologi som innganger til samme tematikk: 

Begge deler handler om hvordan ulike individer og aktører kommer med egne perspektiver, tanker og erfaringer om hvordan en kan bidra til en økologisk bærekraftig fremtid. 

Et alternativ til begrepene øko-teologi og religiøs miljøetikk kan være økoteologi som ett ord uten bindestrek. Inspirert av økofilosofen Arne Næss, som sa at selv om det finnes mange forskjellige former for dyp filosofi (eller det han kaller økosofi), har de alle noe til felles. 

I Næss' tenkning er all økosofi basert på 8 verdiaksiomer:

 1) Blomstringen av menneskelig og ikke-menneskelig liv på jorden har egenverdi. Verdien av ikke-menneskelige livsformer er uavhengig av nytten disse kan ha for snevre menneskelige formål.

2) Rikdom og mangfold av livsformer er verdier i seg selv.

3) Mennesker har ingen rett til å redusere denne rikdommen og mangfoldet bortsett fra å tilfredsstille vitale behov.

4) Nåværende menneskelig innblanding i den ikke-menneskelige verden er overdreven, og situasjonen forverres raskt.

5) Blomstringen av menneskeliv og kulturer er forenlig med en betydelig nedgang i den menneskelige befolkningen.

6) En betydelig endring av livsbetingelsene til det bedre krever endring i den økonomiske og teknologiske politikken.

7) Livskvalitet bør gis større forrang enn høy økonomisk levestandard.

8) De som slutter seg til på de foregående punktene har en forpliktelse til å gjennomføre de nødvendige endringene.

Inspirert av Arne Næss mener jeg at alle individ og fagtradisjoner som jobber med å bidra til en mer aktivt til en økologisk bærekraftig verden, med fordel kan stå frem med en normativ og miljøaktivistisk orientert faglig selvforståelse

I et globalisert samfunn der både mennesker og miljøproblemer krysser landegrenser, er jeg også overbevist om at det er nødvendig å opprettholde en åpen selvforståelse som inviterer miljøengasjerte mennesker fra ulike religiøse tradisjoner til å møtes og utveksle tanker og erfaringer. 

Inspirert av Arne Næss har jeg i mange år brukt begrepet «økoteologi» (som ett ord uten bindestrek) som betegnelse på en normativ, tverrfaglig og religiøst åpen form forrefleksjon og praksis. Her er min definisjon:

Økoteologi er teologi utviklet for å motivere religiøse individer‑ og institusjoner til å engasjere seg i økologisk bærekraft. Økoteologi omfatter systematisk teologi, miljøetikk, praktisk teologi og miljøpolitikk. Begrepet er normativt og tverrfaglig.[1]

Økoteologi er slik som jeg ser det både tverrfaglig, åpen mot det transcendente, normativ og endringsorientert.

Et etablert ord for akademisk arbeid og forskning som arbeide mer å skape endring er Aksjonsforskning: «I aksjonsforskning er forskeren derimot en bevegende aktør, som sammen med andre deltakere vil forsøke å skape en inkluderende arena hvor faglig ekspertise og lokal erfaring skal bidra med ønsket (lokal) samfunnsendring.».[2]

Målt mot denne definisjonen kan økoteologisk forskning omtales som teologisk aksjonsforskning.

Litteraturliste:

• Store norske leksikon (2005-2007); Tjora, Aksel: aksjonsforskning i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. desember 2024 fra https://snl.no/aksjonsforskning
• Tomren, Tom S. (2021) «The articles in this book and the discipline of eco‑theology» i Loukas Andrianos and Tom Sverre Tomren (eds.). Contemporary Ecotheology, Climate Justice and Environmental Stewardship in World Religions. Embla akademisk.
• [1] Tomren 2021, 32
• [2] Store norske leksikon (2005-2007); Tjora, Aksel: aksjonsforskning i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. desember 2024 fra https://snl.no/aksjonsforskning