Er klimaendringene et teologisk problem? Ja, mener Paul Tyson, kunnskapssosiolog og forsker ved Institute for Advanced Studies in the Humanities ved University of Queensland i Australia. Klimautfordringene er ikke bare en problemstilling med teologiske aspekter; det er primært en teologisk problemstilling og må derfor møtes med kvalifisert teologisk tenkning. 

Om dette har han skrevet en bok, «Theology and Climate Change», som kom på Routledge i 2021. I dette blogginnlegget skal jeg gjengi noen hovedtanker fra denne boken.

At den økologiske krisen primært skulle være av teologisk natur, er en påstand som første gang ble framsatt i en berømt artikkel fra 1967. I denne artikkelen påstod den amerikanske historikeren Lynn White Jr. at det var kristen teologisk tenkning som var årsaken. Kristen skapelsesteologi, som plasserer mennesket i sentrum av det skapte universet og som hevder at naturen i seg selv ikke er guddommelig, åpner etter hans mening et rom for utbytting av naturen som moderniteten i rikt monn har benyttet seg av.

Ulike former for teologi

Tyson er ikke uenig i Whites påstand, men mener at den må nyanseres. Vi må skille mellom to ulike former for teologi, hevder han. I den første betydningen er teologi den grunnleggende virkelighetsforståelsen eller den første filosofi. Slik brukes ordet hos Aristoteles, og den betydningen mener Tyson fremdeles gir god mening. 

En omfattende virkelighetsforståelse inkluderer synspunkter på verdens opphav og beskaffenhet, og er derfor nødvendigvis er av teologisk natur. Dette kaller Tyson teologi A. For det andre brukes ordet om trosfellesskaps arbeid med sin tro, dens innhold, forutsetninger og konsekvenser, og det kaller Tyson teologi B. 

I denne betydningen er ordet relatert til en trosoverbevisning og trospraksis, men det er det ikke når vi bruker det til å beskrive et samfunns eller en kulturs grunnleggende virkelighetsforståelse.

Førmoderne teologi A, både gresk og kristen, legger til grunn at vi befinner oss i et meningsfylt, ordnet univers som vår tanke kan forstå. Dette er det umulig å bevise, men det gir god mening å anta at det er slik. 

Moderne teologi A krever derimot bevis også av de grunnleggende prinsipper. De lar seg ikke produsere, og modernitetens teologi A ender derfor i en skeptisisme som åpner for et mangfold av individuelle perspektiver som uansett ikke anses som allment forpliktende. Overgangen til moderniteten kjennetegnes derfor av nominalisme, som problematiserer tankens evne til å gripe virkelighetens iboende strukturer.

Den moderne naturvitenskap som ble til med Galileo og Newton, er derfor nominalistisk. Den påberoper seg ikke å kjenne tingenes natur, men formulerer matematiske lovmessigheter for ytre, observerbare kausalsammenhenger. Materien er meningstom i seg selv, og kan derfor manipuleres på det erkjennende menneskes premisser. Samtidig utvikles det, delvis med bakgrunn i Augustin, en voluntarisme med stor vekt på individets beslutningsevne.

Mennesket som herre over naturen

På denne måten legges grunnlaget for det Tyson kaller Progressive Dominion Theology, som er den virkelighetsforståelse som legger grunnlaget for den moderne bruk og misbruk av naturen. 

Den er delvis forankret i kristen teologi B, ettersom det å bruke naturen til beste for menneskene var en viktig drivkraft hos den moderne naturvitenskapens pionerer. Samtidig er den preget av en tro på menneskets evne til å manipulere naturen på menneskets premisser som er karakteristisk forskjellig for den ydmykhet som kjennetegnet førmoderne teologi A både hos Aristoteles og de kristne tenkerne. 

Det er denne formen for teologi, som altså blir til etter reformasjonen og blir den herskende kraft i europeisk tenkning fra og med opplysningstiden, som er drivkraften i den utviklingen som har ledet til klimaendringene. Den betraktes i Vesten som allmenngyldig uavhengig av den enkeltes trosoverbevisning eller trospraksis. Hva denne formen for teologi angår, har White etter Tysons oppfatning helt rett.

Alternative teologiske modeller

Den fins imidlertid andre og mer sakssvarende former for teologi enn den progressive herredømmeteologien, og i bokens del to stiller Tyson spørsmålet om det i teologisk tenkning finnes ressurser som peker i en annen retning. Det mener han det gjør, særlig i ulike teologiske tradisjoner forankret i klassisk kristen skapertro, og han redegjør for fem slike tradisjoner: Romersk-katolsk, keltisk, gresk-ortodoks, kristen urfolksteologi og de former for tradisjonell protestantisme som fastholder en ortodoks kristen trosforståelse. 

De mer liberale tradisjonene har imidlertid etter hans oppfatning i mye større grad har tilpasset seg modernitetens alminnelige tenkemåte og dermed også den progressive herredømmeteologien.

Det er imidlertid særlig innenfor amerikansk evangelikalisme vi i dag finner den progressive herredømmeteologien. Det var ingen selvfølge at det skulle bli slik. Evangelikale med forståelse for klimaproblemet hadde en periode betydelig innflytelse; baptisten Al Gore var kanskje den viktigste. Men etter 2008 er de blitt fanget av den amerikanske kulturkrigen mellom progressive og konservative på en slik måte den progressive herredømmeteologien er blitt enerådende som de evangelikales teologi A. 

Forståelsen av at naturen har en iboende verdi er slik blitt helt borte, og de evangelikale gir nå sin entydige støtte til klimaskeptikere og kapitalister som driver rovdrift på naturressursene. Etter Tysons oppfatning er dette i dag den viktigste hindringen for konstruktivt arbeid med klimautfordringene.

Situasjonen i dag

Da Tyson gav ut sin bok i 2021, var Donald Trumps første presidentperiode akkurat slutt, og en kunne håpe på en økoteologisk nyorientering fra Det hvite hus. Nå er Trump og MAGA-bevegelsen tilbake i maktposisjon igjen. Det motbeviser på ingen måte tesen om klimakrisens teologiske kjerne. Men det gjør behovet for et teologisk velbegrunnet alternativ til progressiv herredømmeteologi desto større.