To begrep fra nord-samisk åndelighet fortjener mer oppmerksomhet: «sivdnidit» betyr å signe og å skape. Som forklart av Lovisa Mienna Sjöberg i phd-avhandlingen Att leva i ständig välsignelse. En studie av sivdnidit som religiös praxis (2018) er dette en dette en hverdagslig og åndelig praksis for å verdsette alt som opprettholder liv.

I en flott nyutgivelse av Knud Leems beskrivelse over Finnmarkens lapper (oppr. 1767) fra Alta historielag (2025) leser vi på s 63-64: «Mange tar ikke den smule mat til seg uten først å velsigne den ved å si Jesusaš sivdnit, som betyr ‘lille Jesu velsigne!’» Vi ser at det også er mulig å forstå sivdnidit som uttrykk for kristen tro, og som uttrykk for takknemlighet.

Det andre begrepet, «lobiid jearrat», betyr å be om tillatelse før noe tas ut av naturen. Begrepet forklares både av Sjöberg (113-114 & 194-196) og av Tore Johnsen i boken Sámi Nature-Centered Christianity in the European Arctic. Indigenous Theology beyond Hierarchical Worldmaking (bearbeidet phd-avhandling 2022; s 105). Slik tillatelse kan også bes om i samband med jakt, og rommer en respekt for dyr som også flere bøker i Bibelen rommer.

Anerkjennelse hos Den norske kirke-biskoper

Bispemøtet i Den norske kirke løfter fram sivdnidit i heftet Guds skaperverk – Vårt hjem: «Den nære sammenheng mellom ordet skape og (vel)signe på samisk: sivdnidit, hjelper oss til å se enda tydeligere at jorda, skaperverket omfattes av velsignelsen» (2021, s 22; se også s 6).

Respekten for alt levende – som inngår i et komplekst samspill med annet liv – er en innsikt som dessverre ikke bare er blitt oversett, men også aktivt motarbeidet, av det vi kan kalle majoritetsbefolkningen. Johnsen og Sjöberg viser en rekke eksempler på hvordan samer likevel har integrert kristne uttrykk og symboler med sin åndelige tradisjon – slik det skjedde ellers i Europa, jf. hvordan midtvintersblotet ble kristnet.

Kristen bønn og runebommen

Mest kjent er kanskje motstanden mot den samiske trommen, eller runebommen. Jeg er ingen ekspert på bruken av denne, men vet at den var viktig bl.a. for å gjøre vurderinger før jegere reiste ut. Knud Leem skriver på s 279 – etter en lengre utlegning om runebommespilling for enkeltpersoner, som kunne lede fram til syndserkjennelse:

Ellers sa han at han når han ville bruke runnebomma, korset han først både den og seg selv og brukte Herrens bønn, og disse ordene: «Ipmil Áhčči, Bárdni ja Engel veakhet don!», noe som på dansk betyr: ‘Gud Fader Sønn og Hellige ånd. Hjelp du!’»

Deretter forklares at det vanligste samiske navnet for Hellig ånd er Bassi Vuoigna. Dette sitatet må ikke forstås som den eneste forklaringen på hvordan runebommen ble brukt. Det er likevel relevant at dette sitatet finnes i underkapitlet Samenes trolldom. Bruk av runebommen ble integrert i kristne forståelsesrammer.

Du lærer mer på nytt emne ved VID Tromsø

Fra høsten 2026 tilbys et 10 studiepoeng-emne ved VID Tromsø: Åndelige tradisjoner i Sápmi - i vår tid. Kurset utfordrer det vi kan kalle «annengjøring» av samene. Slik annengjøring skjedde før fornorskingsperioden – jf. kapitlet Om Lapperne og Findene i Peter Dass’ Nordlands trompet – og under fornorskingsprosessen. Det er ikke kulturell appropriasjon å oppnå innsikt om samenes forhold til naturen.