I fjor holdt jeg en forelesning på et universitet på Borneo i Malaysia. Tittelen var «Afforestation to mitigate climate doesn’t always work». Jeg snakket om vår forskning og pekte på det faktum at skogplanting tross gode intensjoner, ikke alltid er en effektiv metode for å bremse klimaendringer på høye breddegrader, særlig i snødekte områder der snøens refleksjon av sollyset spiller en viktig rolle. Denne refleksjonen heter albedo-effekt i forskningen.

Etter presentasjonen fikk jeg denne tilbakemeldingen av en tilhører: «Veldig interessant! Betyr dette at vi ikke burde plante trær på Borneo, heller?» Det er mitt verste mareritt å bli så misforstått i en presentasjon.

I mine tidligere blogginnlegg, har jeg nevnt en studie som legger vekt på at det fremdeles finnes store landareal på kloden der skogplanting er mulig (Bastin et al. 2019). Ifølge forfatterne i denne studien, finnes det bare i Norge rundt 54.000 km2 der man kan plante trær. Størrelsen er sammenlignbar med vestlandsfylkene Rogaland, Vestland og Møre og Romsdal til sammen. Men jeg tror hovedbudskapet fra studien er noe misledende.

Ikke alle områder kan bli skogkledde

Det er mange grunner til at noen områder ikke er skogkledd. Områdene kan enkelt og greit bli brukt til noe annet. Det kan være dyrket mark, landbruksområder og beitemark. Andre områder er igjen naturlig uten skog, som alpin og arktisk tundra med for hardt klima til at skogen kan vokse der. Noen områder er uten skog fordi landeierne vil ha dem uten skog. Det er altså både naturlige og sosioøkonomiske grunner til hvorfor at noen landskap ikke er skogkledde. Dette er uunngåelig.

Personlig er jeg vennlig innstilt overfor skogplanting. Samtidig opplever jeg at jeg blir misforstått som motstander av skogplanting. Jeg tror det handler om forskjellen mellom skogplanting, gjengroing og skogrestaurering. På engelsk «afforestation, reforestation, forest reforestation» - nokså like ord, så hva er forskjellen?

For å definere afforestation – skogplanting. Det er å etablere skog i områder som ikke tidligere har vært skogkledde.

Som jeg la vekt på i tidligere blogginnlegg, kan skoger gi mange fordeler for naturen og samfunnet. Over hele verden blir skoger aktivt plantet for å gi ren luft og rent vann, gi nye områder for rekreasjon, motvirke ørkenspredning og også som motvekt mot avskoging.

I Europa finnes også gode eksempler på å plante skog for å stoppe ras i rasfarlige områder.

Bildet over fra Andermatt i Sveits, viser trær som er plantet strategisk for å redusere rasfare i byen. Fjellsiden over byen var tidligere uten skog, men dette er et eksempel på skogplanting til direkte nytte for samfunnet. Men før man tar en beslutning som dette, bør kostnadene ved slike tiltak nøye gjennomgås. Endrer man landarealet som dette, kan det gi store ringvirkninger for miljøet som var der tidligere. Og når skaden først er skjedd, er det vanskelig og kostbart å reversere dem.

Reforestation – gjenplanting eller gjengroing av skog, er når man gjenreiser skogsområder som har blitt ødelagt. Eksempelet fra Sør-Korea i det første blogginnlegget mitt, er et godt eksempel på gjenplanting av skog. Som skogplanting, skjer også gjenplanting over hele verden, spesielt i tropene der nye skog er ødelagt av avskogning.

Så for tilfellet Borneo eller andre tropiske strøk, der skog er hogget ned, bør den gjenplantes. Dette er også nyttig for klima, siden tropiske skoger har god effekt på global oppvarming.

Men noe annet som bør vurderes ved gjenplanting av skog, er skogrestaurering.

Restaurering av skog er å sikre at en ødelagt eller forstyrret skog kommer tilbake til sin opprinnelige tilstand, der man får tilbake den tidligere strukturen i skogen, med både produktivitet og artsmangfold tatt i betraktning.

Noe interessant jeg hørte da jeg besøkte Borneo, var at gjenplanting av skog noen ganger skjer med kun et treslag (monokultur), bruk av fremmede arter, og til og med etablering av palmeoljeplantasjer. Dette er tre eksempler på tiltak som kan øke karbonlagringen i et område, men som ikke er en løsning for å gjenreise naturlig skog, biodiversitet og det vi kaller naturgoder eller økosystemtjenester.

Ved gjenplanting av skog og skogrestaurering, er en omtenksom forvaltning av skogen en nøkkel til suksess. Kunnskap må brukes klokt.

Det er viktig at ulike sektorer er involvert for å jobbe sammen, planlegge og drive skogen på en klok måte. Vi må innse at noen områder ikke kan skogkles, og at skogplanting kommer med en risiko om det ikke blir gjort på rett måte. Det er store fordeler både med skogplanting, gjenplanting og skogrestaurering.