Therese Johaug la opp som topputøver i langrenn sist sesong, noe hun offentliggjorde foran vinterens tremil i Holmenkollen i mars 2022. Det eneste hun manglet i medaljesamlingen var individuelt OL-gull, noe hun klarte til gangs i OL i Beijing-lekene, med tre individuelle OL-gull.

Hun tok til tårene da hun gikk i mål i Holmenkollen. Det ble en vemodig slutt på en lang karriere. Det var nok mest gledestårer, men noen tårer gjaldt sikkert også dopingsaken da hun i oktober 2016 ble tatt for doping etter å ha brukt en sårsalve som stod på WADAs dopingliste.

24. november, 2017 slo jeg opp på Therese Johaug pluss doping på google.com og fikk 120 000 treff. Sårsalve-uhellet skulle vise seg å bli starten på en omfattende dopingsak som fikk massiv mediedekning, en skamplett som for alltid vil være knyttet til Johaug og hennes karriere som idrettsutøver.

Det er nå 6 år siden Johaug-saken startet og tiden er moden for å drøfte den fra et prinsipielt, etisk ståsted. Jeg vil i tre mindre artikler presentere ulike sider ved Johaug-saken. Saken er etter min oppfatning en viktig og interessant etisk case. Jeg har skrevet frem følgende tre artikler:

• Artikkel 1: Johaug-saken. Bakteppe: dopingsakens ulike faser
• Artikkel 2: Johaug-saken. En etisk case
• Artikkel 3: Johaug-saken: Idrettsutøveres autonomi vs. avhengighet til systemer

Den første artikkelen viser til sakens ulike faser, slik den ble fremstilt i media. Neste artikkel drøfter saken fra et prinsipielt etisk ståsted. Og den siste artikkelen drøfter hvorvidt idrettsutøveres autonomi er truet av et større støtteapparat og meldesystem som de er bundet til.

Artikkel 1: Johaug-saken. Bakteppe: dopingsakens ulike faser

I oktober 2016 ble langrennsløper Therese Johaug avslørt for å ha testet positivt på det forbudte stoffet clostebol, etter å ha brukt kremen Trofodermin som behandling for en solforbrent leppe.

Closebol er kategorisert som en kjemisk variant av testosteron. I den norske antidoping databasen, er closebol definert som et syntetisk anabolsk androgent steroid. Det kan ha en effekt på restitusjon, men er et lite effektivt anabolsk steroid med kort halveringstid, og derfor ikke særlig utbredt som dopingmiddel.

Det skal ifølge Steinar Madsen i avdeling for legemiddelinformasjon, likevel ha blitt brukt i tidligere DDR, under OL i Brasil og av tyskerne i deres olympiske storhetstid (Jarlsbo, 2016).

Stoffet er ikke i medisinsk bruk eller i kosmetikk i Norge, men kan kjøpes i Italia og Brasil. Det er likevel tidligere 10 utøvere som skal ha blitt utestengt i to år etter å ha testet positivt på stoffet og 6 skal ha blitt utestengt i ett år.

Da landslaget var på høydeopphold i italienske Livigno tidligere høsten i 2016, glemte landslagslege Fredrik Bendiksen å ta med fra Norge sårsalve Johaug vanligvis bruker. Han kjøpte da på et lokalt italiensk apotek to kremer til Johaug, hvor en av disse var Trofodermin.

Den 4. september mottar Johaug salven av sin lege med forsikring om at den ikke stod på WADAs liste over forbudte stoffer. Den 16. september blir Johaug doping-testet hjemme i Norge og oppgir at hun har brukt denne salven. Og 4. oktober blir hun informert av Antidoping Norge om funn av det forbudte stoffet clostebol i urinprøven.

13. oktober blir saken offentliggjort av Johaug og skiforbundet, med pressekonferanse. Under pressekonferansen møter vi en sønderknust Johaug, oppløst i tårer. Hun uttalte blant annet (Jorem, 2016):

«Jeg er helt knust og fortvilet over å ha kommet i denne svært vanskelige, og for meg uvirkelige situasjonen […]. Jeg opplever dette urettferdig og helt uforskyldt, selv om jeg selvfølgelig er klar over det ansvaret jeg som utøver har for medisinen jeg bruker».

Og hun legger til:

«Fredrik (Bendiksen, landslagslegen) gikk på apoteket i Livigno, kjøpte kremen og ga den i hånden min. Jeg spurte om kremen står på dopinglista. Jeg fikk nei. Jeg brukte den som anvist av ham. Fredrik er legen min. Legen på landslaget. Landslagslege. Han er ekspert på idrettsmedisin og har 30 års erfaring. Jeg hadde full tillit til ham.»

På pressekonferansen bekrefter Bendiksen Johaugs versjon og beklager den situasjonen han har satt Johaug i. Han oppfatter det slik at Johaug er uskyldig, og tar det hele og fulle ansvaret for dopingskandalen.

Han poengterer at Johaug er klar over sitt selvstendige, juridiske ansvar for hva en idrettsutøver «tar inn». Så lenge hun har avklart med ham om salven stod på dopinglisten, vitner det om ansvar. Hun «gikk god for» legens anbefaling, en lege hun stolte på og som hadde faglig tynge.

Bendiksen har lang fartstid som idrettsmedisiner og kjent for å være petimeter (hans egne ord under pressemeldingen). På spørsmålet om hvorfor en slik glipp kunne skje, hadde han ingen god forklaring.

Han hadde lest at det var clostebol, men koblet det ikke til dopinglisten. Han kunne bare beklage det hele, og tok konsekvensene ved å trekke seg som landslagslege med umiddelbar virkning. Antidoping Norge anlegger seinere sak mot Bendiksen, som fører til at han også trekker seg fra sine medisinske verv i IOC (to konferanseverv knyttet til skade- og sykdomsforebygging i idretten).

Seinere trekker Antidoping Norge anklagen mot ham. Det kom seinere også frem at Johaug ikke bare mottok tuben, men også pappemballasjen og pakningsvedlegget fra landslagslegen som var merket med et tydelig dopingvarsel og en forklaring på pakningen at kremen inneholdt det anabole steroidet.

Det var flere i det norske idrettsmiljøet som stod frem og støttet Johaug i saken, og som mente hun var blitt et uskyldig offer. I den påfølgende NRK-debatten uttalte NRKs ekspertkommentator Fredrik Aukland at Johaug bare hadde fulgt kontrakten sin da hun tok imot den omstridte doping-kremen fra landslagslegen, noe han stilte seg undrende til.

Det er slik at alle langrennsløperne skriver under på en avtale om å følge legens råd for å nettopp sikre seg om at utøverne ikke fikk i seg noe ulovlig, noe også langrennssjef Vidar Løfshus var tydelig på. Andre mente hun hadde vært svært uheldig, og at dette var enhver skiløpers mareritt.

Far til Johaug ble intervjuet av VG og uttalte at han håpet at rettferdigheten ville seire, og mente hun var «så uskyldig som en kan bli i en sånn sak» (Strøm og Holden, 2016). Og dersom rettferdigheten skal seire at, får saken en god avslutning, fordi det må være mulig å bruke sunn fornuft.

Det ble i samme VG-reportasje vist til lignende uheldige saker, som da den britiske slalåmkjøreren Alain Baxter ble utestengt i tre måneder etter å ha testet positivt på metamfetamin i Salt Lake-OL 2002, hvor han vant bronsemedalje.

Han fikk i seg stoffet via en forkjølelsesmedisin på spray kjøpt i USA, en medisin som ikke inneholdt slike stoffer i den samme medisinen i Europa. Eller da den svenske NHL-spilleren Nicklas Bäckström testet positivt på pseudoefedrin i Sotsji-OL etter å ha brukt en allergimedisin kjøpt i USA.

IOC gav ham karantene under OL-finalen mot Canada, men ble siden frikjent for videre straff da B-prøven ikke var blitt analysert tidsnok til å bekrefte A-prøven, og man kunne dermed ikke dokumentere godt nok at doping hadde funnet sted.

Mange kjenner til den videre prosessen i Johaug-saken: 19. oktober blir hun suspendert av påtalenemda i Antidoping Norge for to måneder. 22. november vedtar påtalenemda en innstilling på 14 måneder utestengelse med virkning fra 18. oktober til NIFs domsutvalg fra å kunne delta i konkurranser og organisert trening.

I sin vurdering av varighet for utestengelsen, vektla de argumentet om at hun hadde mottatt medikamentet fra sin landslagslege med lang erfaring innen idrettsmedisin. Derfor har utøver «ikke forsettlig eller grovt uaktsomt brutt dopingbestemmelsene, og påtalenemnden mener utøver har utvist ubetydelig skyld, jf. NIFs lov § 12-10 (3) og WADA art. 10.5.2.».

På den andre siden mente nemden at hun bør klandres for at hun ikke undersøkte ytterligere salven og forpakningen som var merket med «DOPING», i tillegg til at hun som erfaren toppidrettsutøver burde hun vært kjent med kravet om utøvers aktsomhetsplikt. Påtalebeslutningen er også foreslått på bakgrunn av relevante CAS-dommer.

Under høringen i NIFs domsutvalg blir ansvarsforholdet et avgjørende punkt. Her spør blant annet dommer Ivar Sølberg om det står noe sted eksplisitt at det å selv ha ansvar for hva man får i seg også innebærer at man ikke bare skal spørre landslagslegen, men også må foreta egen undersøkelse.

Dette kan ikke Antidoping Norge vise til. 16. desember skjer det en forlengelse av suspensjonen frem til 19. februar 2017. 10. februar fatter domsutvalget i NIF vedtak om utestengelse i 13. måneder.

Verken Johaug, Antidoping Norge eller Den internasjonale olympiske komite (IOC) anker dommen. Det gjør derimot Det internasjonale skiforbundet (FIS), som anker dommen inn for Idrettens voldgiftsrett (CAS). Reaksjonene lot ikke vente på seg.

Sjef for det amerikanske antidopingbyrået USADA, Travis Tygart gikk ut i norske medier. Han var blant annet kjent for i sin tid å felle syklisten Lance Armstrong som i 2012 ble utestengt fra all konkurranse på livstid etter å ha innrømmet omfattende doping.

Tygart mente at 13 måneder utestengelse var greit, og at FIS sin anke var et blindspor. Han mente regelen om minimumsstraff på 12 måneder for å ha fått i seg et anabolt stoff på uheldig vis via et legemiddel, var for streng, og tok til orde for å endre dopingreglene (Godø, 2017. ). Han viser til en allerede foretatt lovendring som gjelder forbudte stoffer som man får i seg gjennom inntak av mat.

Dersom man kan bevise dette kan man slippe unna med en offentlig advarsel. Han uttalte:

«Vi må skille mer mellom bevisst doping og uhell», og: «Utøvernes rettssikkerhet må ivaretas, samtidig som vi må slå knallhardt ned på dem som doper seg bevisst».

Han var tydelig på at det er viktig at antidopingarbeidet fremstår som rettferdig og troverdig. Han utdyper:

«Det er ekstremt viktig å ha et rettferdig system hvor alle utøverne har rettigheter og får en behandling og straff som står i stil med det de har gjort. Det som er feil med systemet, er at statsstyrt doping går fritt uten konsekvenser, mens ei jente som er uheldig, får 13 måneders utestengelse. Det gir ingen mening. Hvorfor er systemet sånn?»

Tygart argumenterer også med at de små dosene Johaug fikk i seg ikke er prestasjonsfremmende, og understreker at det kan skje at noen saboterer deg og lurer i deg et anabolt stoff. At man i slike tilfeller får 12 måneders utestengelse, er urettferdig.

Seinere til VG (Zachariassen, 2017) uttaler han at FIS-anken er galskap og bortkastede ressurser på mange nivåer, midler som kunne vært brukt på bedre utdanning av utøvere, preventive tiltak og til å avsløre statsstyrt doping. Under høringen i CAS, uttaler også landslagslegen Bendiksen at han håper fornuften seirer til slutt, det samme som Johaugs far uttalte da dopingsaken ble kjent.

Det viser seg at så ikke skjer. Den 7. mars. 22. august mottar Johaug dommen fra CAS, med utestengelse i 18 måneder gjeldende frem til 18. april 2018. Hun kan trene med landslaget fra 18. februar. Det førte til at hun også mistet OL i Sør-Korea. Dommen, på hele 35 sider, kan leses på CAS hjemmeside. Her en kort oppsummering av dommen fra CAS:

«Having reviewed the matter in full, the Panel noted that Ms Johaug failed to conduct a basic check of the packaging, which not only listed a prohibited substance as an ingredient but also included clear doping cautionary warning. Such omissions resulted in an anti-doping rule violation inconsistent with her otherwise clean anti-doping record. Nevertheless, in order to ensure equality in applying antidoping rules, the Panel highlighted that it was obliged to apply a proportionate sanction, consistent with the level of fault. For this reason, the Panel noted that, in such a situation of non-significant fault, the 2015 World Anti-doping Code provides for a suspension range of between 12 – 24 months and determined in the present case that a period of ineligibility of 18 months, commencing on 18 October 2016, was appropriate.»

Voldgiftsrettens (CAS) mente at Johaug hadde større grad av skyld enn det domsutvalget i NIF kom frem til. De vektla også at hun burde ha sett og undersøkt nærmere det som stod på tuben og esken, noe de oppfattet som svært overraskende, og dermed også juridisk og moralsk uaktsomt.

Hun burde i det minste ha sjekket esken og foretatt et standard internettsøk. Det var heller ingen bevis som indikerte at Johaugs mentale evner var så lammet at hun ikke var i stand til å utføre et slikt ansvar, ifølge CAS.

Panelet vektla også at toppidrettsutøvere har et selvstendig og personlig ansvar i lys av sin erfaring og forventede kunnskaper om antidopingregler. Ingen utøver bør stole blindt på sin landslagslege, uansett hvor faglig dedikert denne måtte være. Flertallet i dommerpanelet mente at «en utøver kan ikke delegere bort sitt ansvar, hun har selv ansvar for hva hun gjør for å unngå doping» (punkt 195).

Flertallet gikk da også for 18 måneder utestengelse. Hvor lang straffen skulle bli, var helt avhengig av skyldspørsmålet, og da også graden av skyld. I punkt 208 i dommen, som gjaldt dette forholdet, gikk flertallet for normal grad av skyld.

At Johaug kastet esken fordi den stod på et fremmedspråk ble også oppfattet av dommerne som brudd på aktsomhetsplikten til utøver. Det var med andre hennes eget ansvarsforhold som felte henne.

Hvordan reagerte folket? Det kan vises til en landsomfattende undersøkelse InFact har gjort på oppdrag fra VG (Christiansen, 2017). Av de 1013 som ble spurt (telefonintervju) mente én av to at Johaug hadde et ansvar for det som hadde skjedd. Nesten 1 av 4 mente hun ikke hadde noe eget ansvar, 13,6 prosent mente hun hadde litt ansvar, 17, 4 prosent mente middels ansvar, mens over 14 prosent mente hun hadde stort ansvar og tilsvarende mente hun hadde det hele og fulle ansvar.

Også 2 av 10 hadde enten en sterk svekket tillit til henne, eller svekket tillit til henne. Over halvparten mente at også omdømme til langrennssporten var blitt svekket siste året (etter Johaug-saken kom opp). Samtidig mente bortimot halvparten at Johaug-saken og den tidligere astma-saken, ikke hadde påvirket deres forhold til langrennssporten. Tallene viser at folket på ingen måte var entydig i hvilken grad hun selv var ansvarlig for doping-forholdet.

Etter at CAS-dommen falt, fikk vi igjen se en gråtkvalt Johaug som uttalte til media at hun ikke skjønte den strenge straffen, og hun følte seg urettferdig behandlet. Det må ha vært en enorm prøvelse for henne. Hun som hadde trent frem mot Seoul-OL, hvor hun hadde målsetning om å ta sitt første individuelle OL-gull. Hun visste nå at hun også måtte vente i 1 ½ år før hun igjen kunne delta i et større mesterskap (VM i Seefeld).

Den norske idrettsjuristen Gunnar Martin Kjenner mener FIS-anken i Johaug-saken var for streng og at tiden er moden for å endre gjeldende regelverk i dopingsaker (NTB, 2017). Han ønsker å få et regelverk som er mer i samsvar med paragrafen i Den europeiske menneskerettskonvensjon om at man skal være uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Norge har her innflytelse, hevdet han, med den gang to representanter i WADA-styret (daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland og daværende visepresident og tidligere kulturminister Thorhild Widvey). Han er tydelig på at skyldige må tas, men det betyr ikke at uskyldige skal måtte påføres en urettferdig dom:

Jeg skal gjerne være med på å livstids utelukke utøvere hvis man tar de rette og det ikke medfører at uskyldige blir dømt. I dag har vi den omvendte bevisbyrden som er umulig å oppfylle. Det medfører at utøvere som Therese Johaug ville ha gått fri i en vanlig rettssak, men nå blir dømt og stigmatisert som misbruker. Det er så ufortjent som det går an.

Han stiller seg også kritisk til FIS-president Gian Franco Kasper sin tidligere uttalelse om at Johaug burde få fire års utestengelse om hun var skyldig. Han er tydelig på det at en part i saken gir et slikt klart uttrykk for eget standpunkt er kritikkverdig, fordi det bryter med habilitetsprinsippet. Han oppfatter det også slik at den strenge straffen som Johaug fikk «støter mot rettsbevisstheten til folk flest», og legger til:

«De har et regelverk som muliggjør denne typen reaksjoner for det jeg vil kalle bagatellmessige forhold. Det strider klart mot min rettsbevissthet. Jeg synes dette er forferdelig tragisk. Det er tragisk for Therese Johaug, det er tragisk for norsk skisport og det er tragisk for antidopingarbeidet.»

Det har vært en smertefull prosess for Johaug personlig, noe vi tydelig har sett i flere intervjuer med henne underveis. Etter å ha sonet dommen, har Johaug vært tydelig på at utøvere har et selvstendig etisk ansvar for hva de putter i seg. Dette kom tydelig frem på pressekonferansen hun holdt etter at straffen var sonet (Jørnholt, Rognerud & Carlsen, 2018), en lærdom hun har tatt med seg videre:

«Jeg vet at det er mitt personlige ansvar, og det har jeg tatt».

På spørsmål rundt dommen, er hun svært knapp, og uttrykker at hun har akseptert dommen hun fikk og er nå ferdig med å sone den. Pål Gunnar Mikkelsplass, som fungerte som personlig trener for Johaug under utestengelsen, uttalte under pressekonferansen at en slik hendelse kommer ikke til å skje igjen.

Hun vil dobbelt- og trippelsjekke hva hun putter i seg. Han la til at Johaug sin doping var «en menneskelig svikt, og noe som skjer overalt i arbeidslivet – da må man bare være ekstremt nøye med å sørge for å kontrollere alt som kontrolleres kan».

På spørsmål om man kan bli for nøye, svarer han «Ja, definitivt. Man kan jo bli gal av å tenke på alt slik hele tiden. Vi har jo eksempler fra utlandet der utøvere har fått i seg biff de mener har gitt utslag på dopingtester. Det er mye å tenke på, men man må forsøke å leve livet sitt så normalt som mulig».

I etterkant av soningen poengterer Johaug at utestengelsen også har ført noe positivt med seg. Hun er blitt mer bevisst sitt etiske ansvar som toppidrettsutøver, og har smertelig lært at dette ikke er noe som bare kan overlates til støtteapparatet rundt henne.

Utestengelsen har også ført til at hun har satt toppidretten inn i et større perspektiv, at den ikke lenger er altoverskyggende og at det finnes verre ting som kan skje en, for eksempel sykdom i familien. En slik hendelse har selvsagt også bidratt til at hun har endret sine rutiner hva angår medisiner, og at hun ikke lenger stoler på andre enn seg selv.

Kilder

• Jarlsbo, Ø., (2016, 13.oktober). Stoffet Johaug ble tatt for: − svakt anabolsk steroid. VG
• Jorem, Ø. (2016, 13.oktober). Therese Johaug tatt i doping: - Jeg er helt knust. VG
• Strøm, O.K. & Lillian Holden, L. (2016, 13.oktober). Johaug tatt i doping etter funn av forbudt stoff. VG
• Lov for Norges Idrettsforbund og Olympiske og Paralympiske komité. § 12-10. https://www.idrettsforbundet.no/globalassets/idrett/juss/lover/nifs-lov-1.1.2021.pdf
• World Anti-Doping Code – WADA art. 10.5.2. https://www.wada-ama.org/sites/default/files/resources/files/2021_wada_code.pdf
• Godø, Ø. (2017, 9.juni). Mannen som felte Armstrong vil endre regelen som ødelegger for Johaug: - En tragedie. Dagbladet
• Zachariassen, S. (2017, 14. mars) – Galskap å anke Johaug-dommen
• Christiansen, A.K. (2017, 14. januar). 1 av 2 mener Johaug har ansvaret for dopingsaken. VG
• Jørnholt, M, Rognerud, A. & Carlsen, J.W. (2018, 19. april). CAS-dommen forandret Johaug: – Jeg stoler ikke på noen andre enn meg selv, NRK.no
• NTB, 2017, 7. mars). Johaug-anken: Idrettsjurist mener regelverket må endres. NTB