I Sverige har de laget et matmanifest for barn. Der heter det at alle barn skal ha rett til god mat. Dette er introduksjon til en ny giv for det svenske skolemåltidet, som gjennom noen tiår har forfalt til en kamp om billigst mulige råvarer til et måltid som stadig færre spiste.

På forbilledlig vis har Sverige re-fokusert måltidet i skolen, fra å være et nødvendig onde, eller en foringsinstitusjon for barn, til å bli en del av skolens fokus på mat og kultur. Måltidet var tidligere beskrevet å skulle være ernæringsmessig riktig og trygt å spise. Nå skal det i tillegg smake godt, inngå i et bærekraftig perspektiv og måltidet skal inngå i en behagelig opplevelse.

Som bærende prinsipp er at man må tenke helhet slik at måltidet blir en læringssituasjon på linje med resten av skoledagen. Mat og måltid er kultur, kanskje den viktigste delen av kulturen vår som vi deler med hverandre hver eneste dag. Bevisstheten om måltidets betydning i kulturen er derfor et viktig læringssted for elever i skolen.

Etter å ha snakket med en del lærere i Norge får jeg et bilde av en helt annen virkelighet i Norge. De fleste lærere gir uttrykk for at de har så mange læringsmål som de må oppfylle at de absolutt ikke ønsker enda flere, derfor er de imot at mat skal bli et ansvarsområde for skolen.

I dag er barnas matpakke på skolen foreldrenes ansvar og slik ønsker man at det skal være. Hvis mat skal inn i skolen, må det skje uten at lærerne har noe med maten å gjøre.

Dette har gjort at jeg ser på skolemåltid i Norge som et problem som sitter fast i målstyringsstrukturen i skolen. Er det slik at lærernes frihetsgrad til å utøve pedagogikk er så stramt styrt at de motsetter seg enhver endring fordi de tror at det dermed blir enda verre? Hvis så er tilfelle har vi et problem med å innføre et skolemåltid i Norge som ikke har noe med maten å gjøre, men med styringsmodellen for skolen.

Jeg vet ikke om jeg er alene med denne oppfatningen, tar gjerne kommentarer eller synspunkter.