Danskene har klart det igjen. De ligger hestehodet foran Norge når det gjelder skolemat. De hadde dessuten en blå regjering når skolematen ble innført. Selvfølgelig har dette en profil av «public-private-partnership», som også den norske regjeringen markedsfører som sitt prinsipp for å få til nye arbeidsplasser, mer verdiskaping og styrking av det private initiativet. Kan dette også være veien inn for et skolemattilbud i Norge?
Foreldrene har ansvaret for at barna får mat på skolen, og slik vil det være med en blåblå regjering. La oss akseptere for nå at det er den regelen som gjelder. Det betyr at foreldrene skal sende med barna mat hjemmefra og at dette ikke er skolens oppgave.  Og dette gjør foreldre i Norge, stort sett. Og stort sett sender gode foreldre med barna en sunn og næringsriktig matpakke, i hvert fall nesten alltid.  Det jeg ønsker å ta tak i er dette «nesten alltid», for det er dager hvor man glemmer, legger igjen matpakken hjemme, mangler brød eller at det skjer så mye på morgenen at barna får med seg penger for å kjøpe mat på kiosken. Selv om det ikke skjer ofte så er det faktisk tilfeller hvor selv de beste foreldre må innse at de ikke har klart det. Da og akkurat da hadde det vært fantastisk om det fantes en redning likevel.
I Danmark er det slik skolematen har startet. Et tilbud til foreldre når de selv ser at de trenger det. Skolene har med litt hjelp gjort en vurdering av leverandører av skolemat, slik at tilbudet de legger fram oppfattes som godt. I denne vurderingen er både foreldre og elever med sammen med noen som kan noe om mat, ernæring og atferd.  Tilbudet gjøres tilgjengelig på nett og foreldre kan bestille innen kl 0700 samme dag. Det er betaling via kredittkort og foreldre som har fått offentlig støtte til dette gjør på akkurat samme måten. Dette betyr at hverken den som leverer maten, skolen eller de andre elevene vet om foreldrene betaler selv eller om dette har støtte fra det offentlige. Med andre ord et system som ikke bidrar til å synliggjøre sosiale forskjeller.
I utgangspunktet var danske foreldre ganske like med norske foreldre. De mente at de var bedre skikket til å ta dette ansvaret enn et system administrert av skolen. Derfor lå bruken på rundt 10 %. Det vil si at foreldre benyttet muligheten til å kjøpe en skolelunsj til 40 korner poden ca en gang hver andre uke.
Nå har tilbudet i Københavnsregionen eksistert i snart 2 år og bruken har endret seg mye. I dag får barna lunsj levert i ca 40 % av tilfellene, og det øker hele tiden. Det har blitt en måte å redusere sosiale forskjeller på fordi mange også får dette betalt gjennom det offentlige. Og siden systemet ikke avslører hvem som betaler selv og hvem som får støtte blir dette et effektivt tiltak for sosial utjevning. Det viktigste er imidlertid at også de betalende foreldrene benytter tiltaket i økende grad. Kanskje fordi foreldre, barn, skole og matkompetanse sammen bestemmer hva som skal kunne tilbys. Da blir maten god, den blir spist og alle parter opplever kontroll og tilfredshet.
Nå utvides tilbudet i Danmark til andre regioner, fordi myndighetene også ser at dette skaper mange nye arbeidsplasser rundt i regionene. Kanskje på tide å komme i gang i Norge?