Det er ikke lenge vi har hatt verdens høyeste andel yrkesaktive kvinner i Norge. Forandringen har vært stor de siste 50 årene. Mamma var hjemme i de fleste hjem når barna kom fra skolen og far fra jobb i hele 50-tallet og langt inn i 60-tallet. Så kom 70 og 80-tallet hvor den viktigste matopplæringen het Ingrid Espelid og befant seg på tv. Allerede på 80-tallet fikk vi de første mødre som ikke hadde vokst opp med mamma hjemme og på 90-tallet kom de første mødre som ikke var oppdratt av mor til hvordan de skulle lage mat og som heller ikke kjente til Ingrid Espelid.

I dag vokser de fleste barn opp med foreldre som ikke har hatt noen form for opplæring i matlaging eller kjøkkenhygiene. Mediene har for lengst byttet ut Ingrid Espelids profil som lærer på tv med matshow og underholdning. Vi har derfor de 5-10 siste år for alvor entret ”15-minutes-of-fame” samfunnet hvor ansvaret for maten vi spiser (innhold, ernæring og hygiene) er overført til matprodusentene alene. I nullrisikosamfunnet er det alltid noen andre som har skylden hvis jeg blir matforgiftet og snart er det også andres ansvar hvis jeg får andre sykdommer av mat, inkludert fedme. Mor og far har nye utfordringer og matansvaret er et delt ansvar i mange familier. Mediene informerer ikke lenger, de ”selger” vinklinger hvor det må være en helt og en skurk. Sannhetene skiftes derfor ut hver dag med nye ”vinklinger”, noe som betyr at medias opplæringsfunksjon for lengst er borte.

Vi vet samtidig at vi må endre matvaner fordi vi som samfunn er på full fart inn i et meget stort uføre på grunn av at vi spiser feil og for mye. Barn er den mest utsatte gruppen og her er endringene raskest (høyere vekt og økt forekomst av voksne sykdommer som hjerte kar lidelser). Men hvordan skal vi få til en endring når mor er i jobb på lik linje med far, husstellsfaget er avgått ved døden og Ingrid Espelid ikke lenger er på tv?

Vi trenger en plan og den er ikke at mor skal tilbake på kjøkkenet. For meg kan planen kun være at maten på seriøst vis kommer inn i skolen. Allerede på barnehagen kan det gjøres mye, men personalet er ikke valgt ut fordi de har store matkunnskaper. Tvert imot så tilsier gjennomsnittsalderen i barnehagene at det er en meget stor andel som jobber der som selv trenger opplæring i matlaging og mathygiene. Vi har mange partier, inklusive de sittende regjeringspartiene, som har fattigdomsbekjemping på dagsorden i valget. Vi som er i en foreldreposisjon bør kanskje benytte det mulighetsvinduet til å sette et av framtidens største bidrag til fattigdomsbekjempelse på agendaen, nemlig gratis skolemat og bedre matopplæring i skolen.