Norske kommuner har jevnt over så dårlig økonomi at det er utopi å tro at de kan stille penger til disposisjon som vil kunne dekke et skolemåltid for alle barn i landet. De få kommunene som har penger nok har allerede gjort det og de som trenger skolemåltidet mest har antakelig minst penger å avse. Derfor må vi lete etter en ny modell som kan stable midler og ressurser på beina, nok til at måltidet blir både godt og riktig.

I RissaMat-prosjektet tester vi ut en modell som vi kaller 4H, eller 4 helix modellen. Det betyr at vi har tatt utgangspunkt i at foreldre kan være villige til å betale noe for et skolemåltid hvis de oppfatter at dette gir like stor verdi for familien som matpakken koster. Vi har tatt utgangspunkt i at dette i dagens valuta kan være omtrent 25 kroner. Et skolemåltid koster imidlertid ganske mye mer, for de 25 kronene vil neppe dekke mer enn råvarene man trenger. I prinsippet er det samme tankemodell som man bruker i mange bedrifter hvor de ansatte betaler for råvarene, mens bedriften holder lokaler og arbeidskraft i kantinen. Hvis man bruker samme regnestykke, men flytter rundt på ressursene slik at råvarene blir billigere kan noe av midlene fra foreldrebetaling gå til lønnsutgifter, men neppe nok.

Resten av ressursene kan komme i en kombinasjon av naturalia og arbeidskraft fra flere kilder. Naturalia kan være billigere råvarer fra produsenter som har «krokete» gulrøtter, eller andre råvarer som de ikke får levert til næringslivet til full pris. Mye av dette kastes i Norge i dag, derfor må vi kunne lage et samfunnsregnskap på nytteverdien av disse råvarene hvis de kan brukes i skolekantiner til en sterkt redusert pris. Tilsvarende kaster matvarekjedene og butikkene store mengder mat som fortsatt er fullt brukbar. Med litt god planlegging og et egnet dataverktøy må det være enkelt for skoler, bedrifter og butikker å planlegge bruk og henting for bruk i skolekantiner. Med litt hjelp er jeg sikker på at noen gode lærere kan lage et godt pedagogisk opplegg rundt dette slik at det kan gå rett inn i læreplanen som et praktisk opplegg og læring om hvordan bærekraftøkonomien kan fungere i praksis.

Arbeidskraft er kanskje det dyreste man kan kjøpe i Norge, men mange står i dag utenfor arbeidsmarkedet og trenger noe å gjøre. Vi har mange nye landsmenn som trenger en læringsarena for norskopplæring og det norske arbeidsmarkedet, hva er bedre for dette enn en skole? I dag har vi også mange med restarbeidsevne og som trenger kortere dager, tilrettelagte oppgaver og grader av fleksibilitet. En lunsj i en skolekantine er et perfekt sted og skolen er godt vant med fleksibel arbeidstid hos sine ansatte. Den raskest økende ressursen når det gjelder arbeidskraft er pensjonistene. Mange av disse er også organisert i lag og foreninger fra før og frivilligheten står for store bidrag i det norske samfunnet allerede. Frivilligheten har lenge bidratt sterkt til idretten, men ikke alle som ønsker å bidra vil se idrett som sitt førstevalg. Derfor er det store ressurser der ute tilgjengelig, bare de ikke blir overutnyttet. Det er viktig å tenke bruk at frivilligheten som en «gi og ta» arena. Mange pensjonister vil gjerne bidra litt, men også ha noe tilbake for innsatsen. Dette trenger ikke være penger, men en sosial arena som forebygger ensomhet og som samtidig reduserer behovet for sosiale hjelpetiltak.

Modellen vi kaller 4 helix krever et avansert samspill mellom det offentlige, næringslivet, frivilligheten, støttet av kompetansemiljøene som kan være med å bidra til å finne løsningene. Det krever også at man er villig til å heve seg over sin egen lille silo for å se på utfordringene i samfunnet som helhet. Mye krever også at bidrag som kostnadsføres helt forskjellige steder og på forskjellige måter klarer å spille sammen mot samme mål. Hvis jeg ikke tar helt feil er det den største utfordringen vi har i dag.