Mat er intellektuell utvikling

I Frankrike har de i mange år hatt et program i skolen for å lære barn å smake på mat. Som vi alle vet så er sansene den eneste vei inn i hjernen, så all informasjon vår hjerne har å forholde seg til kommer inn gjennom de 5 sansene. Hørsel, smak, lukt, syn og følelse er alle svært viktige ved matinntak og trening av sansene kan godt gjøres via noe vi alle har til felles, nemlig at vi spiser. Fokus på bruk av sansene og trening i å oppfatte nyanser er derfor intellektuelt stimulerende.

Våre forsøk på eldre personer viser mye av det samme. De som klarer å holde treningen ved like (i dette tilfelle personer i et smakspanel) vil være bedre enn de som ikke trener. Ganske elementært egentlig, men også ganske opplysende. For i praksis betyr det at trening også gjør mester når det gjelder å utnytte informasjon som kommer gjennom sansene.

Begrepssetting, eller manglende evne til å begrepssette opplevelse er i barnehager sett på som en underliggende kjønnsforskjell på jenter og gutter, i hvordan vi håndterer konflikter. Manglende ord for opplevelse kan alternativt uttrykkes som fysisk vold, slik guttene løser sine problemer, mens jentene krangler. Trening i Sverige har vist at å lære gutter ord de kan bruke for å løse konflikter skaper mindre vold og jenter krangler mindre når de i større grad tørr å stå opp for seg selv. Om dette er genetikk eller miljø er ikke godt å si, sannsynligvis mye av begge deler. Det jeg finner interessant er at begrepssetting og læring om hvordan vi omsetter ting i ord er en stor kjerne i dette.

Opplevelse av mat krever akkurat dette: begrepssetting. Vi er utrolig dårlige til å beskrive opplevelsen av mat i ord, spesielt hvis vi sammenligner oss med den nasjonen i verden som har lavest voldskriminalitet, nemlig Japan. I Japan har de omtrent 10 ganger så mange ord for tekstur/konsistens på mat og en tiendedel av vår voldskriminalitet. Vi vil ha store problemer med å oppfatte nyansene i mat som hos dem kan variere enormt i pris. Jeg påstår ikke at Japan har lite voldsbruk fordi de har mange ord for tekstur, men jeg tror sterkt at en kultur som har så mye fokus på nyansert sansebruk med tilhørende læring skaper et bedre grunnlag for å verbalisere en konflikt som alternativ til vold. Dette er en ingrediens

Når en sushikokk skjærer fisk skal han ha 32.5 graders vinkel på kniven mot fiberen i muskulaturen. Dette gjør han ikke bare for estetikk, det skal smake forskjellig. Jeg tviler på om jeg klarer å kjenne forskjellen, men en kultur som har så stort fokus på små nyanser og små forskjeller kommer ikke dit uten trening. Å koke nudler er en kunstform, hvor råvarekvalitet skilles helt tilbake til jordsmonnet. Det er klart at hjernen får skjerpet seg betraktelig. I Japan gjennomsyrer dette hele kulturen, i Frankrike gjennomsyrer matprat ethvert måltid. Vi snakker fotball mens vi spiser, men i Frankrike analyseres maten og kokken gis komplementer for detaljer som går oss hus forbi. Ikke rart vi oppfattes som litt ukultiverte og vulgære både i Japan og Frankrike.

Skolene er et sted for læring, jeg påstår mat er en vesentlig komponent i læring og, hvis noe av det jeg påstår stemmer, så vil vi kunne få et bedre samfunn på mange måter hvis vi introduserer skolemat og benytter dette i læreprosessen samtidig.