Utrolig lenge siden sist, men her kommer en bredside om skolemat igjen

Hva vil det si å ha ansvar for våre barn når de er på skolen. Kan foreldre kreve av kommunene at hele leveransen barna får er kvalitetssikret. I dag er undervisningsplaner og SFO regulert i detaljerte beskrivelser hvor kompetanse og innhold er kvalitetssikret på alle måter. Maten som tilbys er derimot gjenstand for en kunnskapsløs arroganse og nedlatenhet som vi vanskelig kan kalle ansvarlig. Mange av barna som i dag får mat i skolene kan sannsynligvis mer om maten enn de som er ansvarlige på skolene. Det ser vi når Aftenposten rapporterer at menyen på skoler der det er mat består av pasta, tomatsuppe, vafler, makaroni, ostesmørbrød, pizza og spagetti (menyene har også havregrøt og knekkebrød, men det er unntakene).

Rettsoppfatningen i vårt samfunn har endret seg ganske mye de siste 50 år. I dag er det ingen som vil finne det urimelig at barnehjemsbarn og handikappede søker erstatning for tapte muligheter og skolegang, fordi de vokste opp i et klima hvor det ikke ble sett på som nødvendig. Grensen for hvordan ansvar skal utføres har heldigvis endret seg til det bedre. På matområdet har lite skjedd. Mange barn vokser opp i en situasjon hvor de er helt avhengige av mat som det offentlige gir dem. Samtidig har kunnskapen om mat økt, slik at vi i dag vet mye om konsekvensene av et dårlig kosthold. Vi vet at fedme øker kraftig, at diabetes II kan utløses av kost, at noen kreftformer øker med dårlig kost og at hjerte karsykdommer har en viktig komponent i hva vi spiser. Vi vet også at læring stimuleres av riktig kost, at uro i skolen dempes av riktig kost og at trivsel øker. Det offentlige kan heller ikke gjemme seg bak manglende kunnskap for kostrådene tas fram på bestilling fra det offentlige.

Mange internasjonale organisasjoner (FAO og WHO) har tatt fram data på hva konsekvensene er. Skremmende lesing som viser at velferdssamfunnet bruker meget store andeler av våre felles skattepenger på å reparere helseskade påført oss gjennom maten vi spiser og til dels får servert av det offentlige. Eksemplene fra Aftenposten viser at her har man forstått det hele ganske dårlig, når man i hovedsak gir barna den maten som stimulerer til dårlig læringsklima, øker risiko for sykdom, fedme og diabetes. Verst er det at man ikke stiller krav til kompetanse til de som har ansvar for gjennomføringen. Vi vet jo at kompetansen finnes, den er tatt fram for offentlige penger, men hvorfor brukes den ikke?

Vi har med andre ord en situasjon hvor man vet hva som er rett, vet hva som må gjøres, men det skjer ikke. Jeg lurer på om vi nå har nådd et nivå nå hvor vi med rette kan si at dette er vanstell eller, grov forsømmelse og at det er på tide å få testet dette i en rettsal. Jeg har sluttet å tro på at endringer kommer av seg selv, de må nok tvinges fram gjennom litt uortodoks bruk av virkemidler.

For å teste beskyldningen trenger vi sikkert en foreldreaksjon, noen personer som kan stille sin skjebne til disposisjon for de som kommer etter og penger til en dyktig jurist. Ingen umulighet akkurat, selv om at jeg skulle ønske at rapportene som ligger i kunnskapsdepartementets arkiver fra 2006 skulle være dokumentasjon god nok. Her står det man trenger å vite. Og det er ikke akkurat nyhet at departementer vet uten å gjøre noe med det de vet.