Alt som skjer i hodet vårt av tenkning skjer på grunnlag av informasjon som har kommet inn gjennom sansene, det finnes ingen annen vei inn i hjernen. Derfor er læring om hvordan sansene fungerer viktig og ikke minst å lære å utnytte sansene til effektiv informasjonsinnhenting. De fleste sansene er i bruk når vi spiser. Vi ser, hører, smaker, lukter og føler. Vi kjenner temperatur, trykk og smerte. Mat er derfor et perfekt sted å starte for spennende læring, allerede i barnehagen.

For hver av sansene kan vi trene med mat som medium og overraskelsene er mange, selv for voksne som vi skulle tro hadde erfart en del. Hva smaker for eksempel kanel? Svaret er: Ingenting! Kanel har kun lukt, ingen smak. Smak er kun søtt, surt, salt og bittert (kanskje umami og metallisk), resten er lukt. Dette kan du selv erfare ved å ta litt kanel på en teskje og holde pusten mens du smaker, slik at luktmolekyler ikke kommer opp i nesen fra halsen. Det er bare et tørt pulver. Hvis du holder for øynene samtidig og bruker mel som prøve nr 2 så er det vanskelig å kjenne forskjell. Når du åpner for nesen kommer lukten med en gang og det er lett å kjenne hva det er. I skoler og barnehager er dette underholdende læring, samtidig som det fokuserer oppmerksomheten på hvordan sansene fungerer.

I studier på eldre har vi sett at trening virker. Personer som har jobbet i et smakspanel i mange år kan opprettholde sin følsomhet lengre enn andre. Trening er også grunnlaget for at noen er dyktigere vinsmakere enn andre. Begrepssetting er trening på å kjenne igjen stimuli, finne riktig boks for dem og huske hvordan dette luktet, føltes i munnen og hvordan det ser ut. I en enkel test med lukter, hvor alle er kjente, men hvor vi ikke ser det vi lukter på (beger med lokk og små hull) så vil mange ha problemer med å sette riktig navn på enkle ting som kanel, nellik, sitron, vanilje, kaffe, tobakk og te. Selv om vi omgir oss med disse hver dag og vet utmerket godt at det er noe vi kjenner igjen, så er navnet vanskelig å komme på. Med litt trening går dette mye bedre.

Overført til mat er det naturlig for japanske barn å skille mellom harde isbiter, bløte, glatte og seige geleklumper og sprø melonbiter og å synes at dette er spennende.. Vår kommentar er ofte at ”det smaker ingenting”, noe som også kanskje er riktig. Grunnen til av barn ofte ikke liker mat er vel så ofte at teksturen/munnfølelsen er feil, men vi sier at det smaker vondt, fordi vi ikke er vant til å forholde oss til tekstur. Derfor vet alle at en stram pommes frites, sprø utenpå og myk inni er god, men at en myk og slapp ikke er det. Vi sier at den ene smaker godt, den andre vondt, men realiteten er at forskjellen nesten utelukkende er tekstur ikke smak.

Trening på sansebruk er intellektuelt stimulerende. Læring knyttet til å sette ord på opplevelse har også vist at for gutter med aggressiv atferd kan få en dempende effekt på deres utagering. Mat kan brukes til så mangt, skulle ønske dette ble en del av nye mønsterplaner„„„, det er lov å håpe.