Visste du at overvekt er et større problem i verden enn for lite mat? Visste du at i vestlige land kaster mer enn 50 % av den maten som er tilgjengelig? Visste du at matvarekjeden står for mer enn 40 % av alle klimagassutslipp? Visste du at WHO sier at mer enn 40 % av alle ikke-smittsomme sykdommer har en sterk sammenheng med dårlig kosthold? Visste du at vi har økt energiinntaket vårt med 20 % de siste 15 årene? Visste du at antallet mennesker i verden som sulter har økt mye siden 2005? Visste du at Norges klimamål for de neste ti årene kan nås gjennom en fornuftig matpolitikk?

Samordne departementene!
Bildet disse spørsmålene danner er ganske skremmende, men også riktig. Miljøpolitikk, fordelingspolitikk mellom rike og fattige land, helsepolitikk, sosialpolitikk, næringspolitikk og skolepolitikk møtes rundt matfatet i en suppe som av alle verdens store problemer. Likevel er mat kraftig nedprioritert; i skolen, i barnehagene, på sykehusene, i hjemmet, i offentlig bruk av penger og i helsebudsjettene. Vanskelig å forstå og umulig å akseptere, men en realitet.
Matens politiske betydning er fragmentert kunnskap, fordi interessene er for sprikende, fordi for mange departementer har en flik av sannheten og fordi ingen har ansvar for å sette dette sammen til en helhet.

Kunnskapen er borte
I rike land spiser vi for å få en matopplevelse, vond mat velges bort. Vi spiser for å vise hvem vi er, for å uttrykke verdier, for å skape opplevelsesrom og for å signalisere status. Mat er derfor et komplisert kulturelt signalsystem, emosjonelt styrt med irrasjonelle overtoner.
Kunnskap om mat har samtidig aldri vært lavere. Vi forholder oss til ”best før” merking som om det var en ”giftig etter” dato. Mathygiene har blitt produsentenes ansvar alene; blir jeg matforgiftet skal de ansvarlige tas og straffes. Forståelse av hva risiko er har helt forsvunnet og den kunnskapsløse forbrukeren forlanger garanti og absolutt trygghet. Dette er ikke et lett landskap å navigere i.

For mye sukker
Mangel på kunnskap bidrar til at vi spiser dårligere og med annen motivasjon enn tidligere, med et økt energiinntak de siste 20 år, mens vi beveger oss mindre. Likevel; andre land hatt en betydelig verre utvikling, for eksempel Spania, Hellas og Italia. Data fra FAO viser at de nordiske landene har beholdt sin identitet, sett fra hvordan maten er sammensatt. Vi har gjort flere riktige endringer de siste 50 årene. Middelhavslandene spiser nå mye mer kjøtt enn fisk og har fått dårligere fettsammensetning, mens vi har økt frukt og grønt. Mønstret er tydelig og viser sammenhengen med sykdom, spesielt fedme. Vi har alle økt inntaket av lettfordøyelig stivelse, mens sukkerinntaket har gått ned noe. Vi spiser likevel for mye sukker.

Økt sykefravær
Vi har en debatt om sykefravær, men spør ikke hvorfor pasienten er syk. Spørsmål om legene er for slepphendte, om moralen er dårlig, om vi må betale fraværet selv, er alle avsporinger av debatten. Årsakene til sykdom må opp og fram. Langtidseffektene av dårlig mat er en sentral del av dette. Inflammasjon (betennelser) i hud, ledd og tarm har sterke relasjoner til diett, det har også diabetes type 2, hjerte- og karsykdommer samt mange kreftformer. Verdens helseorganisasjon har gitt oss gode tall for disse sammenhengene og i dag er forskningen i ferd med å klarlegge mekanismene. Ernæringsrådene (i lys av FAO tall) er riktige, men vi handler ikke i samsvar. Det gjør heller ikke våre myndigheter i bruk av mat til våre barn, de eldre og på sykehusene.

Billig mat er farlig mat
Prispress fokuserer ensidig på bruk av de billigste råvarene og dårlig konservering. I kortversjon er dette salt, sukker og lettfordøyelig stivelse - i kombinasjon med fett. Eller frityrstekt, pasta, pizza, ris og hvitt mel. Det smaker godt og holder seg godt. Med andre ord, det er billig å lage, billig å frakte og billig å servere. Derfor får barna i barnehagen tomatsuppe, pasta og pannekaker. Derfor serverer ”restauranter” mat fra frysen til frityren. Derfor inneholder kantiner mye pasta, ris, poteter, hvitt brød, saus, fett og mais. Kjøtt og fisk er innbakt, frityrstekt og i samsvar med EUs direktiver for anbud. Dette er den farligste maten og den maten som burde ha de sterkeste restriksjonene.

Regningen kommer på helsebudsjettet og til næringslivet gjennom store fravær og redusert kapasitet. Vekta har gått opp farlig mye og med den alle følgesykdommene: Diabetes type to, slitasje, udefinerte ”ondter” i ledd og skjelett, mage og tarmproblemer, hjerte-, og karsykdommer og kreft; mesteparten av sykefraværet. I tillegg skaper dårlig kunnskap om mat og hygiene fravær som heter farang, magesjau eller influensa. Til sammen kanskje opp mot 75 % av fraværet. De største negative endringene i kostholdet har kommet de siste 10-15 årene derfor er effekten påtagelig nå.

Sykdomsdepartement?
Min påstand er at vi ikke har et helsedepartement, men et sykdomsdepartement. Helse er fravær av sykdom. I 2008 fikk vi en stortingsmelding om mat og helse med gode intensjoner. Oppfølgingen hadde 50 tiltak rettet mot mat, men uten budsjettstøtte. Av helsebudsjettets ca 130 milliarder, våger jeg påstanden at bare promiller går til helse, les forebyggende helse. Kompensasjon av sykefraværet dobler beløpet.
Vi har ingen direktiver som påser at det offentlige må sette helse og kvalitet på mat foran pris. Det ville vært en rentebærende investering; med bankrente. Finland setter nå helse først, fordi de ser at maten det offentlige gir innbyggerne bidrar til økte helseproblemer.

Hva er det vi så må gjøre?
Data fra FAO viser også at det er klare sammenhenger mellom en restriktiv landbrukspolitikk og lite fedme. Norge og Korea har minst fedme, mens USA troner øverst. Vi vet at den karakteristiske sammensetningen i vår diett har mye rett i seg, og hva vi skal gjøre bedre. En revitalisering av gamle tradisjoner med bruk at rotfrukter, mer grovt mel, mer fisk og stor variasjon i frukt og grønsaker er løsningen.

Ingen overraskelse for noen, men det skjer ikke av seg selv. Vi trenger et Nærings- og handelsdepartementet som tar også denne næringa på alvor. Målt i verdi og antall arbeidsplasser er matsektoren vår nest største sektor, kun forbigått av oljesektoren, men behandles som ikke-næring i Norge. De siste rester av bidrag til forskningen på mat og helse fra dette departementet forsvinner i 2010, deretter konsentrerer de seg om andre næringer når det gjelder verdiskaping. De andre departementene konsentrerer seg om primærleddet og gjør lite for næringsleddet.

Verdiskaping
Vi vet hva vi skal gjøre riktig i kostholdet vårt, vi vet konsekvensene av å gjøre feil, vi kjenner utgiftene og kostnadene. Vi trenger en helhetlig verdiskapingspolitikk som kan utnytte den nordiske dietten til fordeler for helse, miljø og næringspolitikk - og gjennom dette skape grunnlag for å beholde arbeidsplasser i Norge.
Vi har et tidsvindu noen år, til å skape et samfunn hvor atferd står i samsvar med idealene våre. Oppmerksomheten i media vil være stor for et helhetlig grep hvor klimapolitikk møter næringspolitikk og helsepolitikk. Danmark begynner allerede å profilere seg og Finland er i startgropa sammen med Sverige. Når skal vi satse - helhetlig?