Kanskje en ufin måte å drive sammenligninger på, nå når Oslo står på kanten av å sende søknad om å arrangere OL.

Et av hovedargumentene for et nytt OL er at det vil gi en positiv helseeffekt på 50 Mrd på nordmenn at vi får nye arenaer for idrett. Det skal jeg ikke diskutere, men jeg har selv gjort beregninger på helseeffekten av riktig og god skolemat for våre barn i form av reduserte helseutgifter i framtiden. Mitt regnestykke gir et større tall, mye større hvis jeg er like positiv i estimatene som forkjemperne av et nytt OL i Norge. Inntektssiden er derfor utvilsomt større ved et skolematprosjekt enn et OL.

Hva så med utgiftssiden? Igjen så er det noen forutsetninger som må ligge på samme nivå. Et snilt estimat for et OL er at det koster oss 30 Mrd direkte og indirekte like mye, totalt en regning på 60 Mrd. Skolemat kan man få for 7.5 Mrd per år. Da snakker vi god mat, varm mat og flere måltider hver dag. Da er det rikelig med penger til mat for alle barn under 18, to hundre dager i året.

Et mer realistisk budsjett er kanskje 4.5 Mrd, hvis staten skal betale alt til skolene (700 000 elever). Et realistisk alternativ er at ikke alle får alt gratis og kanskje også at man får til et partnerskap mellom næringsliv og det offentlige. I så fall vil 3 Mrd være en meget god start for å få til en landsdekkende ordning.

Spørsmålet jeg sitter igjen med blir da hva som er den beste investeringen for Norge, ett OL eller skolemat i 20 år? Jeg har egentlig ikke særlig vanskelighet med å velge. Jeg vet hva som vil gi størst effekt på folkehelsen. I tillegg er skolemat en stor investering for å heve nivået på karakterer i skolen, for å hevde oss internasjonalt i en stadig tøffere industrihverdag, hvor det å gå på ski ikke nødvendigvis er den største fordelen.

Jeg er hellig overbevist om at skolemat skaper bedre læringsklima, bedre trivsel og ikke minst en økt omsetning av helseriktige matvarer. Denne effekten får vi i flere generasjoner framover, lengden på OL effekten kan man diskutere.

Et siste spark tilslutt. Det er vel ikke nødvendigvis bygg og anlegg vi trenger mer av, kanskje er investeringer i menneskene like viktig. avskrivingstiden på investeringene er utvilsomt mye lengre på mennesker, men er kanskje vanskelig å fange opp i investeringskalkyler. Pengene må brukes hvert år, mens korte prosjekter kan gi nye muligheter raskt.

Tilslutt en liten en under beltestedet. Det blir få snorer å klippe og liten politisk mynt å hente etter noen år med skolemat, investeringer i bygning gir rampelys for politikere jevnlig. Da drypper det litt oppmerksomhet og ære i media. Blir skolemat litt tamt i lengden for politikere med ambisjoner?