Så skjedde det igjen. Henting på skolen av en sur 8 åring som ikke hadde lyst til å dra hjem. Ingen egentlig årsak å spore og ingen god grunn som jeg kan forstå umiddelbart. Eller stemmer det?

«Hvorfor er du så sur da?» synger årets vinnere av Melodi Grand Prix Junior og barn er ofte litt sure når de hentes fra skolen. Kanskje ikke så rart heller, for barn er ofte sultne når de skal hjem på ettermiddagen. De har ofte vært i skolens lokaler i mer enn 8 timer, siden foreldre må levere dem først før de skal på egen jobb, og så må de henter igjen etter at de selv har jobbet i 8 timer.

I perioden som de er i skolens lokaler er de først på skolefritidsordningen til skolen begynner, deretter kommer de tilbake dit når skolen er ferdig. De har med seg en matpakke til skolen og så skal de få noe å spise på skolefritidsordningen etterpå. Med flinke foreldre blir det en sunn og god matpakke, gjerne med noe frukt og grønsaker. Noen ganger er imidlertid maten med hjem, fordi det har vært for liten tid til å spise eller at maten ikke smakte godt. Da blir det mat på skolefritidsordningen. Her servers brødskiver, tomatsuppe, pasta, fiskekaker med potetstappe, pannekaker og grøt. Mat som er billig og som mange oppfatter som god. Men det er også mat som er svært høy i lettfordøyelige karbohydrater. For barn i utvikling blir det energi som kommer raskt og går raskt. Den varer kanskje akkurat i to timer til foreldrene kommer og henter. Da er blodsukkeret i fritt fall. Eller sagt med andre ord «oppskriften på sure barn».

Lavt blodsukker gjør de fleste av oss lett irritable og sure for småting. Det gjelder både barn og foreldre. Alt for mange familier starter de 2-4 timene de har sammen på ettermiddagen med høy temperatur og hissige ordvekslinger. Det jeg ikke forstår er at vi ikke ser sammenhengen mellom dette og det som har skjedd tidligere på dagen. Når poden er sur er det ofte mat igjen i matboksen og det har vært tomatsuppe på skolefritidsordningen. Det er en viktig del av forklaringen.

Når middagen er spist snur stemningen med en gang. Kampen blir å få aksept for mat som varer litt lengre, når vanene på skolen er bygget på mat som gir rask tilfredsstillelse. Men når kampen er vunnet blir livet bra, forhåpentlig skjer dette før sengetid. Likevel stjeler sure unger verdifull tid, som kunne vært bedre brukt til å styrke relasjonene mellom foreldre og barn. Antall timer i hverdagen er få og de er verdifulle. Jeg vet at jeg derfor ville vært interessert i å være med å betale for å få bedre mat på skolen og skolefritidsordningen, når resultatet gir verdifull positiv relasjonsbygging til barna tilbake.

Når jeg tar dette opp med skolefritidsordningen får jeg til svar at barna bare er hos dem et par tre timer. Dette blir et meningsløst svar for meg. Barna er borte fra foreldrene i 8-10 timer. Dette er dobbelt så mye som det var for 15-20 år siden. Jeg forventer at to organisasjoner som deler ansvaret for denne tiden klarer å samarbeide slik at dette blir en helhetsvurdering. På samme måte som vi på sykehus forventer en helhetlig behandling av pasienter så må skole og skolefritidsordning innse at de er i samme båt, det blir for dumt å skylle på hverandre eller bare se på sin egne lille del av helheten.