Diskusjonen om mat på skolen er interessant. Den kommer som valgflesk både fra arbeiderpartiet og SV og det ser ikke ut til at velgerne ser i nåde til utspillene som kommer. De fleste kommentarene går likevel på at man ikke kan tro på politikere og svært lite ser ut til å handle om at det er viktig at barn spiser godt når de skal befinne seg i en læresituasjon hele dagen. Sakens kjerne er hvilket samfunn vi ønsker å ha i framtiden, ikke om man skal ha matpakke, varmt måltid eller epler. Når vi er enige om hva vi ønsker å oppnå kan vi gå videre til å diskutere løsninger.
 

I mine øyne ble dette sagt klart og tydelig av Helga Helgesen i 1896 når hun rapporterte om innføring av skolekjøkken på Kampen skole.  Hun sa at «utgiftene til skolekjøkken kommer mangedobbelt igjen i økt nasjonal velstand». For meg er dette en meget sentral og innsiktsfull observasjon. Det handler om å gi alle mennesker i samfunnet en fair sjanse til å bli produktive og konstruktive bidragsytere til vårt framtidige velferdssamfunn. Kostnadene ved å opprettholde en høy levestandard for alle innbyggerne kommer til å bli så høye at vi må tenke nytt når det gjelder hvordan vi skal få dette til. Vi må flytte kostnader knyttet til å helbrede sykdommer til forebygging, fordi kostnadsutviklingen til reparasjon er tre ganger så rask som utviklingen i samfunnet for øvrig. Forebygging koster dessuten alltid vesentlig mindre enn å reparere skadene i ettertid. Om kort tid må vi begynne å skille på hvem det lønner seg å reparere og hvem som må klare seg selv. Derfor må vi spise riktig mat for å forebygge framtidig sykdom og spesielt er dette viktig i oppvekstårene for å unngå store framtidige kostnader til et helsevesen vi ikke klarer å finansiere.
Det andre budskapet fra Helga Helgesen går på at mennesker som ikke er i stand til å ta vare på seg selv fordi de ikke vet bedre må få kunnskap nok til å klare dette bedre, gjennom skolen. For meg er det dette skolen først og fremst handler om. Da blir kunnskapen om maten, hvor den kommer fra, hva den gjør med oss og hvordan jeg skal spise godt og samtidig legge grunnlaget for et bedre liv en helt sentral kompetanse. I dag har snart halvparten av vår befolkning ikke dette grunnlaget og de vil derfor også i framtiden måtte forventes å være innbyggere som trenger mer enn de bidrar med i form av støtteordninger og reparasjon av skader forårsaket av feilspising. Mer enn halvparten av sykdomskostnadene i dag er allerede knyttet til feilspising og overspising. Dette er et trusselbilde mot menneskeheten som er større og mer overhengende enn miljø og klimaproblemene vi står overfor.
 

For meg er dette den nordiske modellen, at alle skal ha en mulighet til å bli produktive og lykkelige medborgere og at de som ikke klarer det skal få hjelp fra fellesskapet. Jeg ønsker ikke et samfunn som må sette grupper utenfor godene fordi vi ikke har råd eller fordi de ikke evner å bidra. Vi trenger flest mulig bidragsytere, slik at vi kan ha råd til å ta vare på dem som aldri vil kunne klare å gjøre dette selv. Vi må tilrettelegge best mulig slik at flertallet yter mer enn behovene koster og det haster.
 

Vi risikerer alle å komme på listen over dem som trenger noe fra fellesskapet på ett eller annet tidspunkt og for meg er dette kjernen i demokratiet og den nordiske modellen. Vi er derfor på vei inn i forebyggingssamfunnet, et samfunn hvor vi gjør de riktige tingene i dag slik at dette ikke blir kostnadssluk i framtiden.
 

Derfor handler dette om matkultur mer enn om at staten skal betale matpakken. Mennesker som har et aktivt og godt forhold til egen matkultur, sine gleder og tradisjoner og som har kunnskap nok til å gjøre de riktige valgene vil selv bidra til aktiv forebygging av framtidig sykdom. Vi vet også at barn endrer atferd når de får delta i utformingen og at kognitiv læring ikke er nok. Derfor handler dette om at barn selv skal delta i utformingen av maten de spiser i løpet av skoledagen. Dette må integreres i kunnskapstilegningen i alle mulige fag og ikke på noen måte isoleres som en tjeneste levert av andre. Det blir ikke forebygging av å gå til dekket bord og mat som smaker vondt blir ikke spist. Svaret er med andre ord matkultur og matglede, ikke ernæring og helse. Ernæring og helse er en konsekvens vi får på sikt hvis vi klarer å skape en matkultur som gir matglede.
 

Hvordan vi løser problemene med deltakelse i måltidsutformingen, overføring av nødvendig kunnskap og læring av hvordan man sosialiserer rundt mat som kurlturbærer er kjernen i spørsmålet og det har mange løsninger. Det er helt sikkert ikke slik at vi finner en løsning for hele Norge som er best for alle. Matkultur krever engasjement og deltakelse for å lykkes, da må vi ha rom for forskjellighet i hvordan vi finner løsninger, så lenge den langsiktige visjonen ikke blir borte på veien.
Et skolemåltid uten deltakelse vil bli en katastrofe og en sløsing av ressurser. Et skolemåltid som ikke samtidig integreres i den totale læresituasjonen vil bli kostbar. Et skolemåltid uten en overordnet visjon for langsiktig effekt i samfunnet vil bli kontroversiell og stoppe opp i politiske konflikter. En langsiktig bygging av en matkultur bygget på glede og kunnskap vil være en forenende og forrentende investering i neste generasjons atferd og det kommer mangedobbelt tilbake i nasjonal velstand.