Frokostblandingen satt seg i halsen mens jeg leste intervjuet med filosofi-stipendiat Braanen Sterri i Minerva tidligere denne uka. Min første tanke: «Bra at han tar en doktorgrad i filosofi og ikke i spesialpedagogikk». Min andre tanke: «Her må det bli et blogginnlegg»!

Kort oppsummert fra intervjuet: Braanen Sterri er for et sorteringssamfunn der kvinner får muligheten til å velge bort et foster med Down syndrom. Så langt ikke noe spesielt rystende eller kontroversielt i mine øyne. Men så er det begrunnelsen til Braanen Sterri som trigget den sterke reaksjonen med Cornflakes over det hele: «De som har Downs vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for dem». Og videre: «En person med Downs […] er en økonomisk belastning for samfunnet» - altså, ifølge Braanen Sterri er personer med Down syndrom en byrde, og vi får et bedre samfunn uten dem.  

Derfor, fra den ene stipendiaten til den andre: et svar på disse påstandene. Ja, vi må kunne være ærlige og si at mange personer med Down syndrom og kanskje personer med utviklingshemming generelt ikke lever fullverdige liv, når de ikke får tilgang til arbeidsmarkedet, når de ikke får et undervisningstilbud av god nok kvalitet, når de ikke kan velge hvor og med hvem de vil bo, når de ikke får den samme tilgangen til helsevesenet. Men: denne ulikheten i levekår finnes ikke i egenskap av det ekstra kromosomet eller utviklingshemmingen som de har. I stedet er den et resultat av den kognitive diskrimineringen som disse personene utsettes for. Klart at personer med Down syndrom kan være i jobb, og klart at de kan bidra til samfunnet – dersom de får muligheten. Når Braanen Sterri sier noe som «uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for dem», så må vi kanskje stille spørsmålet hvor mye samfunnet egentlig legger til rette for dem? Og hva mener vi med «å legge til rette»? Er det det samme som å lage et segregert undervisningstilbud eller en segregert arbeidsplass? Vi, samfunnet, gjør nok ganske mye mindre enn vi tror for å legge til rette. Her er det mange gode løsninger som er uprøvd, og som kan hjelpe å få fram potensialet hos den enkelte.

Så var det det med å være en økonomisk belastning. Her må vi nok innse at veldig mange av oss er økonomiske tapsprosjekter for staten. Vi går i minus når vi får barn, når vi blir langtidssykemeldte, når vi blir gamle og skal bo på sykehjem. Altså når vi lever et ganske alminnelig liv med oppturer og nedturer. Men, heldigvis, så finnes det andre verdier enn de samfunnsøkonomiske å vurdere folk etter. Jeg har selv jobbet med barn og unge med utviklingshemming i 20 år. Hver eneste  av dem har beriket mitt liv på en unik måte, og jeg glemmer ingen av dem. Jeg vet at mange andre spesialpedagoger, vernepleiere og andre som jobber med disse menneskene opplever det på samme måte. Så til slutt to spørsmål: Hvilke verdier velger du å leve etter? Er det kanskje på tide å bli kjent med en person med utviklingshemming?