I disse dager tenker jeg sjelden at det kan være fornuftig å se mot USA for å løse innviklete samfunnsproblemer. Helt til jeg hørte om «Employment First» bevegelsen under et studieopphold i Kansas. Employment First er nemlig et tiltak som har som formål å få alle personer – inkludert dem med alvorlige funksjonsnedsettelser – ut i lønnet arbeid. Dette skjer bl.a. gjennom opplæring og støtte til bedrifter, lovendringer og forskrifter, og systemendringer som muliggjør større samarbeid mellom tjenesteleverandører og mulige arbeidsplasser.

Hvordan dette fungerer i praksis fant jeg ut da jeg ble kjent med Simon, en voksen mann med alvorlig utviklingshemming og autisme. Hans dobbeltdiagnose førte til at han hadde et nokså begrenset repertoar av ferdigheter, og det var faktisk ikke helt enkelt å se for seg hvilken jobb som kunne matche hans interesser, muligheter og utfordringer. Men han hadde i hvert fall minst én aktivitet som han likte og som han var god på, og det var å sortere ting i esker. Takket være kreativitet hos tjenesteytere og samarbeid med lokalmiljøet fikk han seg en jobb som han mestret og trivdes med. Hver dag kjørte han nemlig sammen med en tjenesteyter til de forskjellige fastfood-kjedene i nabolaget (vi snakker USA her, så det var nok å ta av), der hans jobb var å legge en plastleke i hver barnemenypose. Dette var en reell arbeidsoppgave som noen uansett måtte utføre, og for Simon betydde det at han fikk en meningsfull jobb å gå til. Kollegaene på fastfood-restaurantene regnet med ham og han var en verdsatt medarbeider.

I Norge har vi fortsatt et stykke å gå på dette området. Svært få personer med utviklingshemming deltar i det ordinære arbeidslivet her i landet, mens omtrent en fjerdedel av alle yrkesaktive med utviklingshemming har et tilbud om varig tilrettelagt arbeid i en skjermet bedrift. Så lurer du kanskje på hva alle disse andre gjør da? Jo, rundt halvparten deltar i et kommunalt dagtilbud der det i hovedsak satses på trivselsaktiviteter, og mer enn én av ti har verken arbeid eller dagtilbud å gå til. Det er problematisk.

Den kjente psykologen Robert A. Cummins har brukt en lang karriere til å forske på livskvalitet, og han har identifisert tre hovedkilder til livskvalitet. Denne «Golden Triangle of Happiness» omfatter nære relasjoner, tilstrekkelig god økonomi, og en opplevelse av mening med livet. Det er spesielt den sistnevnte kilden, en opplevelse av mening med livet, som er relevant her. Økonomien til personer med utviklingshemming er mer eller mindre ivaretatt gjennom uførepensjon, men hva med å ha en meningsfull aktivitet å gå til? Hva med følelsen av å kunne bidra med noe? Hva med å være behøvd? For mange av oss skjer mye av vår identitetsdannelse gjennom jobben vi gjør; vi er tannhjul i et større system, og det merkes om vi ikke er der. Denne opplevelsen skulle jeg ønske flere med utviklingshemming kunne ta del i. Mulighetene er der, vi må bare se dem.