Det finnes mange små og nerdete gleder i livet til en stipendiat, for eksempel som når jeg oppdager i min forskning at elever med utviklingshemming har lavere grad av selvbestemmelse enn elever uten utviklingshemming. I seg selv er dette selvfølgelig ingenting å glede seg over, tvert imot. Men som forskere er vi ofte opptatt av å finne forskjeller mellom grupper, det vi kaller ‘signifikante forskjeller’, altså ikke bare tilfeldige variasjoner. Disse forskjellene kan gi oss en pekepinn om hvor det er nyttig å sette inn ekstra ressurser, og våre funn kan ha betydning for den spesialpedagogiske satsingen. Det ligger en god intensjon bak når vi leter etter disse forskjellene.

Like fullt må jeg spørre meg følgende: Når jeg leter etter forskjeller, bidrar jeg da ikke til å forsterke fordømmer som allerede finnes i samfunnet? Bidrar jeg til å øke avstanden mellom personer med og uten utviklingshemming, selv om mitt overordnede formål er nettopp det motsatte?

I vårt vestlige samfunn verdsettes uavhengighet og kognitiv intelligens høyt, og utviklingshemming betraktes av mange som noe av det verste som kan skje et menneske. Dette patologiske synet på utviklingshemming er nokså dominerende i samfunnet, men det er et syn som tilhører personer uten utviklingshemming.

Dorozenko, Roberts og Bishop (2015) utfordret dette synet, og de forsket på hvordan personer med utviklingshemming ser seg selv, og hvilken identitet de konstruerer for seg selv. Atten voksne med utviklingshemming fikk utdelt kamera, som de kunne bruke til å dokumentere hvem de er, og i etterkant ble de også intervjuet. Og resultatene? Ja, de var faktisk helt ordinære. Det ble bilder av familie, kjærester, venner, kjæledyr, jobb, fritidsaktiviteter, hobbyer, og interesser. Det ble snakket om ønsker og mål for framtiden, relasjoner til andre, og egen personlighet. Begrepet ‘utviklingshemming’ ble ikke brukt spontant for å beskrive hvem de var, ikke fordi de ikke visste om det, men fordi det faktisk ikke betydde så mye for hvem de var. I stedet var det helt vanlige ting som sto sentralt, erfaringer som er typiske for mennesker flest. Som forskerne selv sier det: ‘There is nothing unusual or extraordinary about these findings’. Du og jeg kunne tatt disse bildene, og vi ville ha beskrevet oss selv på ganske lik måte, der vi framhever hva vi jobber med, hvem vi bor sammen med, hva vi gjør på fritiden, hva vi er opptatt av… For svar nå ærlig: Hvor ofte nevner du dine IQ-poeng når du presenterer deg selv?

Kilde:

Dorozenko, K.P., Roberts, L.D. & Bishop, B. (2015). The identities and social roles of people with an intellectual disability: challenging dominant cultural worldviews, values and mythologies. Disability & Society, 30(9), 1345-1364. DOI: 10.1080/09687599.2015.1093361