I mine (belgiske) øyne er mat en kilde til glede. Jeg blir lykkelig av å spise mat som er tilberedt med kjærlighet, og jeg kan bli litt skuffet når det mest kreative en restaurant kan by på er biffsnaddertallerken eller hamburger. Greit nok, jeg er bortskjemt, men uten matglede ville livet mitt vært mye fattigere.

For mange med utviklingshemming eller autisme er matglede imidlertid ingen selvfølge. De er ofte avhengige av hjelp fra andre for å få mat på bordet, og muligheten til å velge et sunt og variert kosthold er ikke alltid innenfor rekkevidde. Dette kan ha alvorlige konsekvenser …

En ny svensk forskningsstudie sammenlignet helsedata for 26.988 individer med utviklingshemming eller autisme med helsedata for den generelle befolkningen. Her viser det seg at personer med utviklingshemming eller autisme har to til tre ganger høyere risiko for å utvikle diabetes og sykelig overvekt enn befolkningen for øvrig. Dessuten ser menn med autisme eller utviklingshemming ut til å ha økt risiko for høyt blodtrykk. Forskerne påpeker at dette er livsstilsrelaterte sykdommer, og diagnosen utviklingshemming eller autisme gir med andre ord ikke en direkte årsaksforklaring for denne økte risikoen. Riktignok kan diagnosen påvirke livsstilen, ved at personer med utviklingshemming eller autisme ofte opplever færre valgmuligheter, er avhengige av andre for hjelp i dagliglivets aktiviteter, og at de kan ha vansker med å forstå konsekvenser av valgene de tar. En person med utviklingshemming eller autisme som bor i omsorgsbolig, vil ikke alltid ha muligheten til å påvirke ukemenyen eller til å velge hvor mye salt det går i maten.

En annen studie, utført i Australia, undersøkte hvordan det stod til med kunnskapene om kosthold og ernæring hos ansatte i omsorgsboliger, og sammenlignet disse med kunnskapene i befolkningen for øvrig. Påfallende var her at tjenesteyterne i omsorgsboligene hadde lavere kunnskaper på dette området sammenlignet med andre. De var blant annet i mindre grad i stand til å identifisere sunne alternativer til mellommåltider, de hadde færre kunnskaper om mulige helsekonsekvenser av et kosthold med lite grønnsaker og fiber, og de kjente ikke til helserisikoen knyttet til høyt sukkerinntak.

Basert på disse studiene kan det se ut som det er stor sannsynlighet for at tjenesteytere ikke alltid tar de beste matvalgene på vegne av individer med utviklingshemming eller autisme, og at de dermed kan bidra til livsstilssykdommer hos denne gruppen. Når vi samtidig vet at det kan være flere komplikasjoner og utfordringer knyttet til behandlingen av slike sykdommer hos pasienter med utviklingshemming eller autisme, kan det være fornuftig å tenke forebygging.

Kanskje vi ikke skal forvente at kommunene finner penger til litt fersk koriander som kan sette smak på maten. Men grunnleggende opplæring for ansatte om kosthold kan likevel være en god investering. 

Kilder:

Hamzaid, N.H., Flood, V.M., Prvan, T. & O’Connor, H.T. (2018). General nutrition knowledge among carers at group homes for people with intellectual disability. Journal of Intellectual Disability Research, 62(5), 422-430. DOI: 10.1111/jir.12480.

Wallén, E.F., Ljunggren, G., Carlsson, A.C., Pettersson, D. & Wändell, P. (2018). High prevalence of diabetes mellitus, hypertension and obesity among persons with a recorded diagnosis of intellectual disability or autism spectrum disorder. Journal of Intellectual Disability Research, 62(4), 269-280. DOI: 10.1111/jir.12462.