Er du klar for et lite tankeeksperiment? Forestill deg da at vi er så heldige at vi får samlet 2,000 menn på rad. Den første mannen i rekken er fullstendig skallet (f.eks. Michael Chiklis eller Michael Stipe), og så rangerer vi dem videre etter hårmengde til vi ender opp med nummer 2,000, som da er mannen med mest hår i vårt utvalg (f.eks. Cosmo Kramer). Forskjellen i hårmengden mellom hver mann vil være så liten – nummer 473 vil kun ha noen få hårstrå mer enn nummer 472 – at det ikke går an å se noen reell forskjell mellom dem. Likevel vil alle være enige at de som står nærmest Chiklis og Stipe tilhører gruppen av skallede menn, mens de på Kramer-siden er blant dem som har veldig fyldig hår. I midten av rekken vil vi da ha en nokså stor gruppe av menn som det vil være vanskelig å bli enige om de er skallet eller ikke. For hvis nummer 944 ikke blir vurdert som skallet lenger, og vi kan egentlig ikke se noen forskjell mellom nummer 944 og 943, hvorfor mente vi da likevel at nummer 943 var skallet?

Kanskje tenker du nå: «Vel og greit, men hva i all verden har dette med spesialpedagogikk å gjøre?». La oss derfor ser på fenomenet utviklingshemming. Verdens Helseorganisasjon sier at en person har en utviklingshemming dersom 1) det forekommer en kognitiv svikt, dvs. personens intelligenskvotient ligger under 70; 2) personen har svikt i adaptive ferdigheter, dvs. at personer sliter med utføringen av vanlige oppgaver i hverdagen, som f.eks. personlig hygiene; og 3) tilstanden har oppstått før personen fylte 18 år.

Utfordringen ligger i det første diagnostiske kriteriet, nemlig intelligenskvotient under 70. Denne grensen er relativt tilfeldig valgt: det er en psykometrisk årsak til at tallet ble 70, og ikke 75 eller 65. For nettopp som i tankeeksperimentet om mer eller mindre skallede menn, så vil det være like vanskelig å oppdage en reell forskjell i intelligens mellom en person med IQ på 69 og en person med IQ på 71. Begge personer vil ha behov for hjelp og tilrettelegging for å fungere optimalt i samfunnet, og begge vil sannsynligvis slite med logisk tenkning og problemløsning. Men personen som skårer 69 på en intelligenstest vil kunne få diagnosen «utviklingshemming», i motsetning til personen som skåret 71 på en slik test. Om verdens beste psykolog ville klart å se forskjellen mellom disse to personene, er jeg likevel usikker på.

Mens antall personer med utviklingshemming ligger rundt 1-2 prosent, vil ganske mange flere ligge i denne gråsonen. De møter ikke kriteriene for en diagnose, men de har et stort behov for hjelp og støtte i hverdagen, på skolen eller på jobb. Uten denne hjelpen risikerer de å falle utenfor samfunnet. På samme måte vil flere personer med lett utviklingshemming kunne fungere bedre med individuelt tilpasset tilrettelegging, slik at de kanskje ikke har behov for diagnosen. Gråsonetilfellene er mange. Jeg ønsker å tro at vi kan hjelpe dem til litt bedre fungering og litt større grad av selvstendighet hvis vi får de riktige tiltakene på plass.