For noen år siden veiledet jeg en student i spesialpedagogikk, som med ungdommelig bastanthet påstod at kartlegging var grunnleggende uetisk, og at elever ikke burde utsettes for sånt. Selv om det kan bli dårlig karakter på eksamen når man uttaler seg nokså dristig, er det likevel en aktuell diskusjon som denne studenten la opp til, for det finnes mange opphetede meninger om kartlegging. To assess or not to assess, is it really a question?

Mange har ment noe om kartlegging, blant annet at det er en uting fordi det blir fokus på barns feil, at det er krenkende overfor barnet, og at det bidrar til et sorteringssamfunn der noen passer inn og noen faller utenfor. Ja, kartlegging kan ha store konsekvenser for eleven, og dette skal vi ikke ta lett på. Det er kartlegging og testing som danner et grunnlag for diagnoser, og kartleggingen kan gjøre at noen blir definert utenfor et ‘normalområde’. Resultatet fra en kartlegging kan ha noe å si for hvilke forventninger man blir møtt med, og dermed kanskje gjøre vondt verre.

Likevel må jeg innrømme at jeg er en sterk tilhenger av kartlegging – ja, hyppig kartlegging, til og med – dog med noen nyanser. Kartlegging danner nemlig utgangspunktet for all spesialpedagogisk virksomhet. Før man kan gå i gang med målsetting, planlegging, og gjennomføring av spesialundervisning, er det helt avgjørende med kartlegging. Det er kartlegging som sier oss noe om hvor en elev befinner seg, og hvis vi ikke vet det, hvordan kan vi da tilpasse undervisningen til elevens nivå? Ikke rent sjelden har jeg observert undervisningstimer der det er et stort sprik mellom innholdet for timen og elevenes ferdigheter. Noen ganger er undervisningen for lett, noen ganger ligger lista for høyt. Resultatet for eleven blir i begge tilfeller et dårligere læringsutbytte. Det er med andre ord ikke god pedagogikk å sette i gang undervisning uten at man vet hvor eleven befinner seg.

Men det gir like lite mening å kartlegge elever uten at man tar i bruk informasjonen som kommer fram. Kartlegging for kartleggingens skyld er et tidsfordriv som man ikke har råd til i skolevesenet, men som likevel også ser ut til å forekomme. I slike tilfeller kan det faktisk virke som kartleggingens formål er å identifisere hvem (eller hvilken skole) som er ‘god nok’, og hvem som ikke når opp. Kartleggingens egentlige eksistensgrunnlag, å danne et utgangspunkt for pedagogisk tilrettelegging, ser da ut til å forsvinne i bakgrunnen. Viktige spørsmål for alle som skal kartlegge er derfor følgende: Hva skal kartleggingen være godt for? Hva vil jeg finne ut av, og hvorfor? Kartleggingen er bare begynnelsen av det spesialpedagogiske arbeidet, og det som kommer etter kartleggingsfasen er minst like viktig.

Kartleggingens formål har også noe å si for hvordan man kartlegger, og hvilke kartleggingsverktøy man anvender. Standardiserte massekartlegginger egner seg ofte i mindre grad til å fange opp elevenes individuelle utfordringer, de kan gi et for lite konkret og nyansert bilde, og de sier gjerne lite om årsaker til elevenes utfordringer. I tillegg er det mange mulige feilkilder med denne typen kartlegging (for eksempel dersom eleven har en dårlig dag), så tolkningen av resultatene forutsetter både god kartleggingskompetanse og en dose ydmykhet. Bedre kan det være med mer individuelle kartleggingsformer, som observasjon, samtaler med elevene eller individuelle prøver.

Til slutt: kartlegging handler om en vurdering – ikke bare en vurdering av eleven, men også en vurdering av undervisningstilbudet. Dersom man foretar en kartlegging for å undersøke om en elev har oppnådd et mål som ble satt, så er det ikke utelukkende eleven som vurderes, men også hvorvidt undervisningstilbudet har vært en bra match for eleven. Når resultatene uteblir, kan det derfor også være nødvendig å justere undervisningen. Kartleggingen kan fortelle pedagogen at han eller hun bør finne andre måter å undervise eleven, heller enn å fortsette med mer av det samme som ikke fungerer. Sånt blir det god spesialundervisning av.

Hilsen fra en kartleggende spesialpedagog