Å få muligheten å gå i andres sko en stund er ofte en effektiv måte å øke vår forståelse av hvordan andre har det. Med økt innsikt i andres opplevelser får vi mer toleranse for dem som har et annerledes utgangspunkt enn oss selv. Og med denne toleransen kommer muligens også anerkjennelsen av hvor tøffe og modige disse personene er, som, til tross for begrensningene, likevel møter hverdagen så godt de kan.

Selv har jeg de siste ukene fått en liten smakebit på hvordan det er å kjenne på egne kognitive begrensninger. Et to-ukers intensivt statistikk-kurs var det som skulle til for å gi meg denne opplevelsen. Nå må det sies at det er hele 24 år siden jeg hadde matte på videregående, og i disse 24 årene har jeg ikke viet så mye som en tanke til logaritmer, eksponenter, eller andre matematiske krummelurer. Det skulle jeg sikkert ha gjort, viste det seg nå, men jeg følte aldri et presserende behov, før dette kurset.

Jeg begynte optimistisk, og stilte opp på dag én med ny skriveblokk og statistikkprogrammet SPSS installert på datamaskinen. Siden jeg ante at dette kunne bli vanskelig, hadde jeg til og med lest pensum på forhånd og gjort øvelsene som fulgte med. Kurset begynte rolig, med beregninger av gjennomsnitt og median, sannsynlighetsberegning, og mer. Hva er nå egentlig sannsynligheten for at tre av fire fødsler i samme familien gir guttebarn? Foreleserne var kunnskapsrike og flinke formidlere. Det var tydelig at de drømte om statistikk på natta.

Men rundt dag fire begynte jeg å slite. Det kjentes ut som om hjernen ble strukket i alle retninger. Jeg vokste sannsynligvis noen nye nervebaner der logistiske regresjonsanalyser og transformasjoner av nonparametriske variabler nå ble bosatt. Nyttig kunnskap for mang en forsker.

Men den viktigste erfaringen var nok opplevelsen av at noe var alt for vanskelig for meg. Og denne opplevelsen varte ikke én dag, ikke to dager, ikke tre dager, men hele to uker. Jeg var sliten på kveldene, fikk lyst å skulke, ble gretten når foreleseren ikke overholdt pausene. Og ble enda surere når noen alt for ivrige medstudenter stilte foreleseren vanskelige spørsmål, spørsmål som vitnet om innsikt som jeg visste jeg aldri kom til å nå. Om det ikke hadde vært for gode selvreguleringsevner, så ville jeg helt sikkert blitt en student med atferdsvansker.

Var dette en smaksprøve på hvordan det er å ha en lærevanske eller utviklingshemming? Selvfølgelig ikke. Jeg visste at jeg når som helst kunne droppe ut, eller jeg kunne brukt litt mer tid på kurset slik at jeg fikk bearbeidet alt som var nytt. Hvis jeg stryker til eksamen, trenger jeg ikke å nevne det til noen, og kan bare late som om jeg aldri tok dette kurset. Slik er det ikke når man har en lærevanske eller utviklingshemming. Man kan ikke gå fra den. Men vi som er pedagoger kan jobbe med å skaffe flere mestringserfaringer for elever som har disse utfordringene, finne en ‘just right match’ mellom evner og utfordringer. For når det ikke klaffer, ja, da er det ganske pyton! Selvopplevd!