I dag deler jeg en liten historie med dere om en 14-åring med autisme som jeg var så heldig å bli kjent med i forskningsprosjektet mitt. La oss kalle henne Celia.

Som de fleste vet, er sosiale ferdigheter noe av det som personer med autisme sliter aller mest med. Det som ikke så mange vet, er at personer med autisme ofte er klar over at de ikke mestrer det sosiale så veldig godt. Denne bevisstheten kan påføre dem mye sorg, frustrasjon, og i noen tilfeller alvorlige psykiske vansker som depresjon og angst. Derfor er det viktig med målrettet opplæring i disse sosiale ferdighetene, men det er ikke alltid så lett å vite hvordan man skal gjøre nettopp det (cafétur pleier ikke å føre til nevneverdig forbedring av sosiale ferdigheter). Heldigvis har mange personer med autisme en sterk egenmotivasjon for å forbedre deres sosiale ferdigheter, og om de får velge egne mål å jobbe med, ja, da velger de faktisk ofte sosiale mål.

Slik var det også med Celia. I prosjektet mitt valgte hun et mål om å bli flinkere til småprating med klassekameratene i lunsjpausen. Vi øvde med rollespill, og Celia fikk også en liten «oppskrift» som skulle hjelpe henne med de sosiale finurlighetene under lunsjsamtaler. Det viste seg raskt at Celia ikke hadde store vansker å finne på spørsmål som hun kunne stille medelevene. Utfordringen var heller å forstå hvorfor hun skulle stille disse spørsmålene. For selv om hun kunne spørre de andre elevene om hva de skulle spise til middag, så var hun rett og slett ikke spesielt interessert i å finne ut av det. Hun så heller ikke vitsen med å spørre om ting som hun allerede visste svaret på. Og ikke var det noe poeng å spørre hva de andre elevene skulle i helgen, hvis hun ikke selv hadde en intensjon om å være med på det.

Jeg kunne ikke annet enn å tenke at hun hadde et godt poeng, for hvorfor driver vi egentlig med denne meningsløse småpratingen? Celia trengte en rasjonell begrunnelse … Så før jeg visste ordet av det, hadde jeg viklet meg inn i en figurativ forklaring om at småprating er litt sånn som sjimpanser som spiser hverandres lopper, ikke fordi de nødvendigvis er så veldig glade i lopper, men fordi selve handlingen viser at de vil hverandre vel. Celia så forvirret på meg. Hun lurte nok veldig på hva disse loppespisende menneskeapene hadde med henne å gjøre. Dermed gikk jeg over til forklaring nummer to: «Vi gjør det for å være hyggelige med hverandre – det er noe folk flest gjør.» Den var grei.

Med begrunnelsen og øvingen på plass var det på tide å prøve dette ut i virkeligheten. Helt kortfattet: det gikk så det suste. Fra å være jenta som så ned i bordet i lunsjen gikk hun til å være en stolt utøver av sine nylærte sosiale ferdigheter. Da jeg spurte henne hvordan hun selv syntes det gikk, svarte hun at det kjentes ganske «usikkert» ut i starten, men at det gikk bedre og bedre for hver gang.

Øvelse gir mestring? Ja, visst gjør det det!