Positive fordommer er fortsatt fordommer

Foto: Stephen Toye (Flickr)

Hvordan tenker DU om personer med utviklingshemming? Tenker du at de er blide, sosiale, alltid glade? At de trenger hjelp fra omsorgsfulle nærpersoner rundt seg? I så fall er du ikke alene. En ny forskningsstudie viser nemlig at positive fordommer overfor personer med utviklingshemming er ganske utbredt. Nederlandske forskere spurte i underkant av 900 personer hvordan de så på mennesker med utviklingshemming, og resultater tyder på at oppfatningene er forholdsvis positive: personer mer utviklingshemming betraktes generelt som snille, sosiale mennesker som lærer sakte, og som derfor trenger hjelp fra andre.

Det var da ikke så verst, eller? Hvis vi tenker positivt om en gruppe, så må vel det være bra for inkluderingen av denne gruppen i samfunnet? Så enkelt er det dessverre ikke. For selv positive stereotypier er faktisk fortsatt stereotypier. Og disse stereotypiene kan stå i veien for deltakelse i samfunnet av flere årsaker.

Én side av saken er at stereotypier representerer oppfatninger som det hersker kollektiv enighet rundt. Slike oppfatninger er effektive, i og med at de tillater oss en rask klassifisering, der vi ikke trenger mer enn et første inntrykk for å gjøre oss opp en mening om hvordan noen er. Stereotypier sparer oss med andre ord for en del tid – vi trenger ikke å gå aktivt inn og danne oss et bilde av personen vi møter: X tilhører gruppe Y, ergo er han Z. Og her trykker skoen selvfølgelig. Den ukritiske gruppetenkningen står nemlig i veien for at vi kan se individene som utgjør en del av gruppen. Og akkurat gruppen av personer med utviklingshemming, den er så variert som den kan bli. Man kommer dermed ikke så veldig langt med stereotyp tenkning her.

En annen ulempe med positive stereotypier er at de lett kan bære preg av en slags paternalisme – ‘de er jo så morsomme/blide/sosiale’. Denne tenkemåten medfører at personer med utviklingshemming i mindre grad blir tatt på alvor, og dette kan skape en stor barriere for deres samfunnsdeltakelse.

Til slutt bør det også påpekes at stereotypier og fordommer kan internaliseres av dem som blir utsatt for disse. Personer med utviklingshemming kan danne et selvbilde der de tror på stereotypiene som omhandler dem. Det er kanskje ikke så ille å bli sett på som sosial eller blid, men når en opplever at ‘alle’ mener at en trenger hjelp, så kan dette påvirke ens egen mestringstro og dermed også ens evne til å klare seg selv.

Våre venner i Nederland bør kanskje gå noen runder med seg selv og revurdere hvordan de ser på personer med utviklingshemming. Og så lurer jeg litt på hvilke svar dette spørsmålet ville generert i Norge?

 

Kilder:

Corrigan, P.W. & Watson, A.C. (2002). The paradox of self-stigma and mental illness. Clinical Psychology: Science and Practice, 9(1), 35-53.

Pelleboer-Gunnink, H.A., van Weeghel, J. & Embregts, P.J.C.M. (2017). Public perceptions towards people with intellectual disabilities. Journal of Mental Health Research in Intellectual Disabilities, 10 (supplement 1), 122.

 

Powered by Labrador CMS