Tidligere denne uka presenterte Barneombudet sin rapport «Spesialundervisning – uten mål og mening?». Som man kan ane fra tittelen på rapporten, var konklusjonen om spesialundervisningens tilstand alt annet enn oppløftende. Ja, vi var nok mange spesialpedagoger i salen som satt med en ubehagelig klump i magen i det vi fikk presentert hvor dårlig kvaliteten på spesialundervisningen egentlig er.

Rapporten forteller om elever med behov for spesialundervisning som blir mobbet av lærere og medelever; om foreldre som reagerer på barnets manglende læringsutbytte, men som likevel ikke når fram med sine klager; om elever som blir satt til å spille Yatzy i mattetimen heller enn at de faktisk blir lært noe; om lærere og vikarer uten den nødvendige undervisningskompetansen, … Kort oppsummert: det skurrer i alle ledd.

Vaffelkos på CV?

Lave forventninger blant lærere blir framhevet som en sentral utfordring som er ødeleggende for elevenes motivasjon, selvbilde og utbytte av opplæringen. Mange lærere ser nemlig ut til å mene at, dersom en elev har lærevansker, så er det lurt å bruke kostbar undervisningstid til å steke vafler (her er forventningene sannsynligvis så lave at det sikkert brukes poser med vaffelmiks heller enn ekte ingredienser). Vanlig undervisning blir erstattet med «hyggelige aktiviteter», som man kanskje mener skal styrke elevenes selvbilde. Og klart det kan være hyggelig å steke vafler, spille spill, ha ukentlige utedager, dra på jevnlige kaféturer, men dette tar seg dessverre ikke så veldig bra ut på en CV. Kan hende intensjonen er god, men elever som trenger spesialundervisning trenger generelt mer tid til læring, ikke mindre.

Har vi som spesialpedagoger da ikke tro på at god undervisning og læring faktisk kan skape trivsel og mestring hos elevene? Jeg er sikker på at opplevelsen av å lære noe nytt og nyttig overgår følelsen av å vinne i Yatzy i mattetimen.

Hvor skal vi begynne?

I rapporten gir Barneombudet flere anbefalinger om hvordan spesialundervisningen kan styrkes, som bl.a. skjerping av lovverket, opprustning av PP-tjenestens omfang og kompetanse, og etablering av gode kontrollsystemer. Selv synes jeg følgende tre områder fortjener ekstra oppmerksomhet:

• Lærere trenger mer konkret kunnskap om tilpassede læringsstrategier for elever med spesielle behov. I lærer- og spesialpedagogutdanningen bør det rent praktiske vektlegges mer, slik at framtidige lærere får et større repertoar for hvordan de kan tilpasse opplæringen. De fleste spesialpedagoger vet f.eks. at elever med autisme har behov for struktur og forutsigbarhet i undervisningen, men de færreste som jeg har møtt vet hvordan dette kan gjøres i praksis.
• Spesialundervisningen bør systematiseres i langt større grad for hver enkel elev, med flere kortsiktige mål og jevnlige evalueringer. På denne måten vil vi unngå at elever går på skolen i mange uker uten at det skjer noe målrettet læring.
• Elevene bør tas med i utformingen av spesialundervisningen (slik det står i Opplæringsloven). Vi må spørre dem hva de trenger og hva de ønsker å lære. Oftest har elever god innsikt i dette, og ved å lytte til dem og tilrettelegge undervisningen til deres behov og ønsker øker vi elevenes motivasjon for læring. Samtidig er det kanskje den beste kuren mot lave forventninger når lærere ser at elevene faktisk er godt i stand til å reflektere over egne utfordringer.

I mitt eget forskningsprosjekt jobber jeg med nettopp dette siste punktet, nemlig at elever med utviklingshemming setter læringsmål for seg selv. Så langt kan jeg si at det fungerer utmerket: elevene setter høyst relevante mål for seg selv innen de forskjellige skolefagene, og målene som de velger selv overlapper nokså ofte med målene som lærere har beskrevet i elevens individuelle opplæringsplaner. Når lærerne i tillegg hjelper elevene med gode læringsstrategier for å oppnå målene, er veien til læring og mestring kort.

Er du interessert i å finne ut hva Barneombudet anbefaler, kan du lese hele rapporten her.