Størrelse betyr noe

(Illustrasjon: Colourbox)
(Illustrasjon: Colourbox)

Året er 1946. På Tokerudhjemmet, en anstalt for «abnorme» og «åndssvake» i Bærum kommune, bor 332 barn og voksne med utviklingshemming. Her oppbevares dem som samfunnet ikke har plass til. Men plass er vel egentlig mangelvare på denne institusjonen også. Store sovesaler tillater ikke noen form for privatliv. 332 mennesker deler på tre – fire badekar. Til og med toalettrening foregår kollektivt.

Nesten 70 år senere har mye endret seg. Vårt syn på mennesker med utviklingshemming er nå godt forankret i et humanistisk tankesett, der alle mennesker har like rettigheter og en egen verdi, uavhengig av kognitive evner og funksjonsnivå.  Med ansvarsreformen tidlig på 1990-tallet ble de store sentralinstitusjonene avviklet, og omsorgen for personer med utviklingshemming ble et kommunalt ansvar.  Dette betød i praksis at personer med utviklingshemming igjen kunne bo i hjemkommunen der de var vokst opp, i nærheten av familien. Det medførte også at mindre boenheter ble bygd, der personer med utviklingshemming kunne bo i hjemlige omgivelser, med tilgang til de nødvendige tjenestene.

Utviklingen siden ansvarsreformen er imidlertid bekymringsfullt, og på noen måter kan det virke som vi igjen beveger oss tilbake i retningen av større institusjoner. Der hvor den gjennomsnittlige gruppestørrelsen i 1994 var på fire personer per boenhet, økte dette tallet i 2001 til fem, og i 2010 bodde det i gjennomsnitt åtte mennesker sammen per bofellesskap. Dette viser altså en utvikling der bofellesskapene for personer med utviklingshemming har blitt dobbelt så store over en 20-års periode. Dette er klart i strid med politiske målsettinger om at personer med utviklingshemming skal bo i et ordinært bomiljø. Noen kommuner forsvarer utbyggingen av større boligkomplekser med argumentet at flere fagpersoner og større kompetanse vil samles i slike boformer, og at dette vil føre til et bedre tilbud for beboerne. Lite tyder på at dette blir resultatet. Tvert imot antyder forskning at store bofellesskap fører til lavere grad av selvbestemmelse, medvirkning, og selvstendighet, og personer som har flyttet fra større til mindre bofellesskap rapporterer større valgmulighet og autonomi i hverdagen.

Ikke bare blir boenhetene større igjen, vi ser også en trend der personer med utviklingshemming i større grad får plass i samlokaliserte boliger. Dette betyr at de plasseres i boliger sammen med andre grupper i samfunnet som trenger bostøtte, som rusmisbrukere, eldre, eller personer med psykiske lidelser. I 1994 var slike samlokaliserte boliger nærmest ikke-eksisterende, mens i 2010 bodde hele 27% av personer med utviklingshemming i blandede grupper. Dette var visst også vanlig på 1800-tallet.

Det sies at historien har en tilbøyelighet til å gjenta seg. Jeg håper likevel at vi kan lære av tidligere feil.

 

Kilder:

Fjermeros, H. (2009). Åndssvak. Et bidrag til sentralinstitusjonens og åndssvakeomsorgens historie. Oslo: universitetsforlaget.

NOU 2016:17. På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming.

Stancliffe, R., Abery, B.H. & Smith, J. (2000). Personal Control and the Ecology of Community Living Settings: Beyond Living-Unit Size and Type. American Journal of Mental Retardation, 105(6), 431-454.