Tenk deg et liv der du ikke kan velge hvor du bor, et liv der du ikke kan velge hvem du bor sammen med, og der du ikke får frihet til å inngå et romantisk forhold med den du vil. Tenk deg et liv der du ikke får delta i arbeidslivet og der du har lite mulighet til å skaffe deg en vanlig inntekt. Kvaliteten på utdanningen din blir nedprioritert, og du kan bare drømme om å delta i fritidsaktiviteter slik alle andre gjør.

Ja, tenker du kanskje, dette er sikkert en blogg som handler om situasjonen til undertrykte kvinner i Midtøsten. Men dette skjer her. I Norge. Har du nemlig en utviklingshemming, så er sjansen stor for at livet ditt kommer til å se nettopp slik ut. Utenfor arbeidslivet, med en utdanning som du i stor grad har fått av ufaglærte.

Det er sannsynlig at du vil bo i et kommunalt bofellesskap, der du vil motta tjenester av ufaglærte. Kan hende du vil måtte flytte hvis kommunen finner ut at du kan bo billigere et annet sted. Fritidstilbudet ditt vil være begrenset, og du vil ha mindre sosialt samvær enn andre. Ikke rart helsa di vil være dårligere enn for folk flest.

Må det være slik? Selv om en utviklingshemming kan medføre noen begrensninger, er jeg overbevist om at personer med utviklingshemming vil og kan leve fullverdige liv på lik linje med andre, med en livskvalitet som er Norge verdig. Et liv der de faktisk får en utdanning som er verdt noe, der de får tilgang til meningsfulle jobber, der de får delta i sosiale fritidsaktiviteter, og der de kan bestemme selv hvor og med hvem de vil bo.

NOU 2016:17 tar for seg åtte løft som skal bidra til å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming: selvbestemmelse og rettsikkerhet, likeverdig og inkluderende opplæring, rett til arbeid, god helse og omsorg, og eget hjem er noen av satsingsområdene.

Det er positivt at regjeringen retter fokus mot en sårbar gruppe som over tid har blitt nedprioritert, og det er helt klart behov for strukturelle endringer i samfunnet, slik at menneskerettighetene til personer med utviklingshemming blir respektert. Men mens vi venter på endringer på et øvre plan kan VI kanskje gjøre en forskjell allerede? Vi vanlige folk, som ikke lager nye lover eller som bestemmer hvilken bydelsetat som skal få tildelt noen ekstra kroner. VI har mulighet til å ikke-diskriminere, til å inkludere, til å lære bort noe som vi kan, til selv å lære noe nytt, til å be noen med på fotballtrening, til å være raus. Det koster ingenting, men det kan bety mye.

Jeg begynner her, med denne bloggen. Her vil jeg sette søkelyset på forskning rundt og med personer med utviklingshemming, og hvordan vi kan bidra til å fremme et godt liv for dem. Jeg håper jeg vil kunne inspirere deg, om du nå er spesialpedagog, student, nabo, eller tilfeldigvis interessert.

Velkommen til min blogg!