I dag skjedde det igjen, i matvarebutikken denne gangen (frukt- og grøntavdelingen, for å være mer presis). Jeg hadde nettopp lagt to grapefrukter i handlekurven min, og i det jeg strøk ut grapefrukt fra handlelista mi, spurte en litt eldre mann på spøkefull tone:

– Jaså, du vil vel ikke skrive ned telefonnummeret mitt, eller?

Siden jeg ikke er forlegen for litt hverdagsflørting repliserte jeg spontant:

– Jo, la meg notere det her, mellom røkelaks og rømme …

Gjensidig smil og latter, og så var det hele over. Ganske ubetydelig, men på mange måter nokså betydningsfullt.

Det har seg nemlig slik at disse tilfeldige møtene er viktige for oss mennesker. Hvert enkelt møte er nokså trivielt, men summen av alle disse møtene gjør at vi føler tilhørighet til vårt lokalsamfunn. Møtene kan gi oss litt ekstra spenning og glede i hverdagen, og de tillater oss å utforske forskjellige sider ved vår egen identitet. Selv om møtene er flyktige, så er de likevel viktige for vår opplevelse av sosial inkludering.

For personer med utviklingshemming kommer disse tilfeldige møtene ikke lett. Det er nemlig ikke tilstrekkelig å bare være til stede i det offentlige rom, det handler også om hvorvidt mennesker uten utviklingshemming oppmuntrer til disse tilfeldige møtene på tvers av kognitive forskjeller. Det betyr at vi kanskje må senke vårt eget tempo og være sjenerøs med vår tid og tålmodighet, slik at disse møtene kan oppstå.

Australske forskere som fulgte 26 voksne med utviklingshemming over hele 160 timer klarte dessverre ikke å dokumentere mer enn en liten håndfull tilfeldige møter mellom personer med og uten utviklingshemming. Dette ser ut til å bekrefte at mange personer med utviklingshemming opplever få sosiale relasjoner og interaksjoner med andre enn familie og personale. I studien peker forskerne blant annet på stigmatiserende holdninger i samfunnet, et overveiende segregert aktivitetstilbud, og manglende selvtillit hos personer med utviklingshemming til å engasjere seg i tilfeldige møter med andre.

Våre holdninger kan være et greit sted å begynne for å skape endring. Jeg deler her et eksempel fra den gangen jeg jobbet med en gutt med alvorlig utviklingshemming. Han elsket gravemaskiner, og vi tilbrakte mange timer ved byggeplasser rundt omkring i byen slik at han kunne følge med på alt som foregikk. En kveld, etter at vi hadde stått ved en byggeplass en god stund, kom føreren av en gravemaskin bort til oss, og spurte gutten om han hadde lyst på en tur i gravemaskinen. Jeg tror dette ble en av de beste dagene i guttens liv.

La oss alle være litt mer som gravemaskinføreren. Selv om vi ikke har gravemaskin...