Om det er natur i Oslo? «Klart det», ville nok de fleste sagt, og tenkt på Marka, på øyene i Oslofjorden, kanskje på Botanisk Hage, eller Frognerparken. Men ville du sagt at det er natur i Schweigaards gate, på Jernbanetorget, eller Vippetangen?

De fleste naturkartleggingsoppdrag utføres i natur som foreløpig er lite påvirket av mennesker. Som naturforvalter og biolog er jeg opplært i norske arter, jeg gjenkjenner dem som venner, mens alt annet er gjerne både fremmed, innført og potensielt sett farlig. Norske arter vernes om, og ettersom arealendringer bidrar til tap av biologisk mangfold, er gjerne biologen skeptisk til slike endringer.

Etter arealendringer kommer en annen yrkesgruppe inn – landskapsarkitektene. De planlegger uterom langs veier, utformer nye parker og jobber med fortetting og fornyelse. Ryktet blant biologer vil ha det til at de fleste landskapsarkitekter lager blomsterbed og planter svartelistede arter. Når Elin, doktorgradsstipendiat i nettopp landskapsarkitektur tok kontakt, ble jeg likevel interessert. Hun ville nemlig bruke naturtyper til å finne ut hvilke arter som kan trives hvor, og slik gjøre områder som er endret av mennesker grønnere og samtidig gi mindre vedlikehold! Elin ville naturtypekartlegge i Oslo; fra havna, gjennom sentrum og opp til Østensjøvannet. Nysgjerrigheten min ble pirra – hvilke naturtyper kom vi til å finne?

Rutete skjorte og ryggsekk med matpakke, felt-PC i sele på magen, det var egentlig normalen nå, etter to måneder med feltarbeid. Det føles likevel helt feil når Vippetangen var oppmøtested. Oppdraget var å gå langs linja vi hadde lagt ut og kartlegge naturtyper i ei 10 meter brei stripe, i skala 1:2500. Alle naturtyper som stripa var innom, med større utstrekning enn 100m², skulle kartlegges av Elin og meg. Knut, fotograf og evig nysgjerrig, var med for å observere og dokumentere.

Vi starta ytterst på havna, i det marine. Deretter gikk vi fort over i de sterkt endrede typene; asfalt, blomsterbed, plen og bygning var gjengangere. «Kjedelig» tenkte jeg, bare sterkt endret mark, men Elin var begeistret: «Brostein! Hva kartlegges det som?» «Ja, hva kartlegges det som? Det er jo en slags regelmessig mosaikk, kanskje typifiseringen avhenger av materialet i både stein og fuger?»  Plutselig så jeg at det var mose mellom steinene noen steder, og ingenting andre steder. Så fikk Elin øynene mine opp for sprekker i asfalten, bølgende brostein og knuste granittheller. «Naturen trenger seg fram! Tenk om vi heller kunne gitt den litt rom for å bevege på seg!» mente Elin. «Ja, jo, altså – går det an da?»

Vi kartla mellom de høye bygningene i Schweigaards gate – observerte hvordan hestehov og groblad sneik seg opp på de mest utenkelige steder.  Jeg fant bare asfalt og bygning, men Elin protesterte «dette er jo et klippelandskap!».  Plutselig så jeg dem, de ruvende klippene, med rette vinkler, blanke overflater, kalde nordvegger og brennheite sørsider. Hvordan skulle vi kartlegge dem? Vi har 85 typer nakent berg i Norge, og likevel bare en type bygning, kanskje det er litt snevert?

Vi forserte jernbanen, fant rykende fersk plen i Kværnerbyen og kravla opp ei li med flotte gamle trær, som likevel måtte kartlegges som avfallshaug. Hagene ble større og brattere, og utsikten bedre, og vi passerte – til min store glede – skogsmark. Jeg følte meg mer og mer hjemme, mens Elin fikk færre begeistrede utbrudd. Etter litt diskusjon måtte jeg si meg enig i at Schweigaards gates bruer, gatebredder og innstrålingsretninger kanskje gir flere nisjer. At det der også er mindre som skal til for å gjøre en enorm forskjell var lett å si seg enig i. Kan du tenke deg en framtid med mose mellom alle brosteiner og alger på alle vegger, med renere luft og mindre oversvømmelser?