To kollegaer av meg har brukt sommeren på å løpe opp og ned fjell for å lete etter trær. Denne måneden gjesteblogger Inger Kristine Volden og Peter Horvath om trærne som vokser høyest og hvorfor de er viktige å finne:

I tursammenheng snakker man gjerne om at man er på skogstur eller på fjelltur, og for mange går det nok et tydelig skille mellom hva de to turtypene innebærer. Et like tydelig skille finnes imidlertid ikke mellom økosystemene skog og fjell. For hvor slutter egentlig skogen- og hvorfor?

De aller øverste trærne begrenses hovedsakelig av sommertemperaturen der de vokser. I NiN (Natur i Norge) er det bestemt at trær som vokser under slike vanskelige forhold er trær når de er minst to meter høye, men de fleste som kartlegger disse trærne krever at de er minimum mellom to og tre meter høye. Stammen må dessuten være så tykk at treet ikke er bøyelig rundt halvannen meter over bakken, og trærne bør ikke være buskformet.

De trærne som vokser høyest og oppfyller disse kravene, som regel bjørk, danner ofte to separate grenser, skoggrensen og tregrensen. Tregrensen finnes der de aller øverste trærne i et område vokser, mens skoggrensen finnes der flere trær vokser sammen og danner de høyest voksende skogene. Som regel vil man i grensemålinger regne selv veldig små grupper av trær som skog. Tregrensen og skoggrensen kan mange steder være den samme, men ofte ligger tregrensen 10 til 50 meter høyere enn skoggrensen.

Hvor går grensen?

De tydeligste mønstrene i tre- og skoggrenser, finner vi fra sør til nord og fra innland til kyst. Det er temperaturen gjennom juni, juli og august som er avgjørende for utbredelsen av fjellbjørk, og Sør- Norge har derfor høyere skog- og tregrenser enn for eksempel Finnmark. Fordi sommertemperaturen er lavere i fjell nærme kysten enn i tilsvarende høyder innover i landet, er skoggrensa lavere ved kysten enn i innlandet.

De øverste skoggrensene finnes i dag i Jotunheimen, på 1200-1300 meter over havet. Grensa ytterst på vestkysten er på mellom 400 og 500 meter, mens grensa i Finnmark går ned mot havnivået. På Svalbard finnes det ikke trær i det hele tatt! Samtidig er det viktig å huske på at grensene også varier mye lokalt, hovedsakelig på grunn av arealbruk, ulik himmelretning på fjellsidene, ulike vind- og snøforhold, og varierende næringstilgang.

Beveger trærne seg oppover?

Akkurat som lokalfolk i ethvert norsk fjellområde kan fortelle deg, har både skog- og tregrensene beveget seg oppover i lang tid. Omfanget av endringene varierer riktignok stort, og noen steder har grensene beveget seg nedover eller stått stille. Flest eksempler finner vi likevel på økte grenser: I Venabygd i Gudbrandsdalen gikk skoggrensa opp med 32 meter fra 1951 til 2001, i Bergsdalen i Hordaland steg den med 60 meter fra 1972 til 1993, og i Oksfjorden i Troms registrerte man i 1980 en økning på 108 meter siden 1894.

Det er to hovedårsaker til stigningen: Nedlegging av støler, og klimaendringer. I Norge skyldes fremdeles størsteparten av endringene gjengroing etter opphør av menneskelig aktivitet, som stølsdrift. Samtidig kan det tenkes at et varmere klima er med på å øke hastigheten på gjengroingen. I områder uten preg av menneskelig aktivitet, må det være endringer i klimaet som har dyttet grensene oppover.

Påvirker skogen klimaet?

Når man diskuterer klimaendringer, er det lett å tenke seg en enveisprosess, at høyere temperaturer endrer vegetasjonen. Men vegetasjonen påvirker også klimaet, og forskjellen på skog og fjell er svært viktig i denne sammenhengen.

Skog binder store mengder karbon, mye mer enn den lave fjellvegetasjonen gjør. Men på den annen side reflekterer den mørke overflaten til skogen mye mindre solenergi enn fjellviddas snøkledte overflate. Under vinterhalvåret reflekterer dermed skogen mindre innstråling enn fjellet. For nordlige strøk har det vist seg at den lave solrefleksjonen fra skogen varmer opp områder mer enn skogkarbonet bidrar til å senke temperaturen. Høyere tre- og skoggrenser vil derfor forsterke drivhuseffekten, og gjøre fjellområdene våre enda varmere.

Vi vet fremdeles lite om hvordan og hvor fort skogen brer om seg i Norge og i resten av verden. Heldigvis har det blitt økt fokus på dette forskningsområdet de siste årene, og forhåpentligvis vil vi snart kunne forstå skogens utbredelse og rolle i fremtidens klima langt mer presist enn vi kan i dag.