I disse dager viser noen “natur-kjendiser” fram sin natur-favoritt i NRK-programmet Min Natur. Første episoden handla om fjell. Når Rondane og andre fjellområder i Norge skal forvaltes, er det en fordel å beskrive naturen der på en mest mulig objektiv måte, for eksempel med NiN-systemet. Her forklarer jeg hvordan fjell beskrives med natursystem-nivået i NiN.

Naturen er uendelig variert, og NiN gjør det lettere å beskrive naturen ved at variasjonen deles inn i typer. For å beskrive natur med NiN, må man derfor finne ut hvilken type naturen plasseres i. I NiN deles naturen først inn i hovedtyper etter hva slags prosess som påvirker naturen. 

Fjell innebærer områdene over den klimatiske skoggrensa, og de natur-hovedtypene vi finner der er derfor alle uten skog. Tre hovedtyper dekker det av vår vanligste fjellnatur; fjellhei, snøleier og rabber. Hvordan disse tre fordeler seg i fjellandskapet avhenger i stor grad av snødekket. Snøen er ikke jevnt fordelt i landskapet, den blåser bort fra toppene, og legger seg i tykke lag i daler og groper. Fra bunnen blir det gradvis mindre snødekke mot toppen.

Det er hardt å være plante i fjellet. Snø isolerer og beskytter, så plantene som er dekket av snø har en fordel om vinteren. Når så våren kommer er plantene avhengige av sollys, og da bør helst snøen smelte så fort som mulig slik at plantene får lang vekstsesong. De mest frodige områdene i fjellet finner vi derfor i sidene som dekkes av snø om vinteren, men som smelter ut tidlig om sommeren. Disse områdene beskrives i NiN med hovedtypen “Fjellhei, leside og tundra” (kode T3).

“Fjellhei, leside og tundra” har ofte den høyeste vegetasjonen i fjellet, med blåbær, røsslyng, krekling og blomstrende planter som gullris og skogstjerne. Hovedtypen har stor variasjon, og deles derfor videre inn etter hvor stor faren er for tørke, og hvor mye næring som er tilgjengelig for plantene. Kalkrik fjellhei kjennetegnes for eksempel av reinrose, flekkmure og flere orkideer.

Områdene der snøen samles i tykke lag har god beskyttelse om vinteren, men ofte bruker snøen så lang tid på å smelte at vekstsesongen der blir kort.  Disse områdene beskrives i NiN med hovedtypen “Snøleie” (kode T7). Innenfor denne hovedtypen deles naturen videre inn etter næring og hvor mye kortere snøen gjør vekstsesongen. Desto lenger snøen ligger, desto færre planter klarer seg. Moser klarer seg lenger enn blomstrende planter fordi de er eviggrønne, og kan starte fotosyntese med en gang de smelter frem. I de områdene som smelter ut sist er vekstsesongen for kort selv for moser, og de blir derfor vegetasjonsfrie.

Toppene som blåses fri for snø om vinteren, har lang vekstsesong, men det som vokser her må tåle både vind og tørke. Disse områdene beskrives i NiN med hovedtypen “Rabbe” (kode T14). Rabber har lavt-voksende vegetasjon, og gjerne mye lav. Rabbeskjegg og gulskinn er lavarter som ofte er å finne på rabber. Greplyng og rypebær kan også klare seg i disse harde omgivelsene. Hovedtypen deles videre inn i to etter hvor mye næring som er tilgjengelig.

Store deler av Norge landareal er fjell, og NiN kan brukes til å beskrive variasjonen i naturen på fjellet. Med gode beskrivelser blir det enklere for forvalterne å ta vare på både din og min, og ikke minst; vår felles natur.