I skrivende stund er feltsesongen godt i gang, og naturtypekartleggere rundt om i landet er i ferd med å beskrive natur ved å lage naturtypekart. De som bestiller naturtypekart vil selvfølgelig ha best mulig informasjon om naturen vi kartleggere har som oppdrag å beskrive, men akkurat hvordan man evaluerer kvalitet og usikkerhet i kart er ikke helt åpenbart. Med andre ord vet hverken kartleggerne, forskerne eller Miljødirektoratet helt sikkert hvor stor usikkerhet som er knytta til naturtypekartene som blir laget.

Det er her jeg kommer inn som gjesteblogger. Jeg, Eva L. Eriksen, har skrevet masteroppgave om usikkerhet - eller feilkilder - i hvordan kartleggere velger NiN-naturtyper. Det finnes et blogginnlegg om dette fra feltarbeidet i fjor. I felt var vi 11 kartleggere, som hver og en kartla naturtyper i punkter og deretter ble enige om en “riktig” naturtype for hvert punkt. Rett etter feltarbeidet var vi ikke sikre på hva resultatene ville vise, men nå er de altså klare!

Det viktigste resultatet er ganske oppløftende. Som regel, i snitt 65 % av datapunktene, greide vi å komme fram til riktig naturtype. De gangene vi valgte feil valgte vi oftest en naturtype som likner veldig. Dette resultatet er litt bedre enn de har funnet i liknende studier i andre land, og feilprosenten her rommer også grensetilfeller hvor det ikke nødvendigvis bare er én riktig naturtype.

Det som også er interessant er at kartleggerne alltid var mer enige med fasiten enn de var enige med hverandre. Hvis man sender to (eller flere) personer ut for å tegne kart over det samme området, vil disse kartene se ganske ulike ut. Hvis man sammenlikner slike kart to og to vil de gi inntrykk av at det er mer usikkerhet og feil enn det som egentlig er tilfelle.

Hvilken naturtype kartleggerne støter på betyr også noe for usikkerheten i naturtypekartet. De naturtypene som er såkalt naturlige, sånn som skog og myr, ser ut til å være de letteste å kartlegge riktig. De naturtypene som blir laget av mennesker i tradisjonelt landbruk, sånn som forskjellige varianter av enger, var tydelig vanskeligere å kartlegge til riktig naturtype.

I løpet av den ene uka feltarbeidet varte, var det også klart at alle kartleggerne ble litt likere hverandre, og mer enige om samme naturtype. Kartlegging er en læringsprosess, men også de med lang erfaring har godt av å kalibrere seg med andre.

Disse resultatene gir et lite innblikk i hvor stor usikkerhet som finnes i naturtypekart. De viser viktigheten av opplæring og kalibrering, og ikke minst at det finnes en god del usikkerhet som Miljødirektoratet og andre som skal bruke kartene trenger å være klar over. Et viktig aspekt som jeg ikke fikk utforsket er hvordan grensene mellom naturtyper trekkes av ulike kartleggere, men det er kanskje noe en ny masterstudent vil ta fatt i?

P.S.  I sommer kartlegger jeg med NiN på oppdrag fra Miljødirektoratet. Hittil har jeg blant annet møtt på musvåk, elg, buorm, stanksopp, spissmus, ravn, rådyr, stålorm og masse småfugler og ekorn. Dagene i tett, ugjennomtrengelig vegetasjon med mye regn er riktignok litt tunge, men de gode øyeblikkene gjør alt verdt det. Kartlegging er gøy!