Dårlige kart er hovedårsaken til dødsulykker i Norsk Luftambulanse, opplyste NRK i januar. Det er kart over høye lufthindringer det er snakk om, og de nevner at registreringer både mangler og er på feil sted. Akkurat de samme problemene har vi i naturtypekart, men det får overraskende lite oppmerksomhet.

Kart skal gi oss informasjon, men hvordan vet vi om vi kan stole på kartene? Naturtypekart skal vise oss naturen er sårbar, hvor vi kan finne sjeldne arter og hvordan naturen endrer seg over tid. For at de skal kunne gi denne informasjonen er vi avhengige av at kartene har høy kvalitet.

Naturen er tilnærmet uendelig variert, og det gjør den vanskelig å kartlegge, for ethvert naturtypekart må forenkle den faktiske naturen. Dermed kan vi si at kvalitet i naturtypekart starter med systemet som brukes til forenkling. NiN-systemet, som jeg jobber med, er ett av systemene i Norge som brukes. Systemet må være godt beskrevet, og presentert på en slik måte at det blir enkelt å bruke i felt. Systemet bør også komme med forslag til regler som skal brukes under kartlegging, slik som et krav til hvor stort areal en type må dekke før den kartlegges. Det gjør NiN-systemet gjennom Kartleggingsveilederen, som kom ut i 2015. Veilederen er fortsatt ikke perfekt, men den tar et langt skritt mot å gjøre NiN til et system som fungerer til praktisk kartlegging.

Når systemet for kartlegging er på plass, kan egentlig hvem som helst bestille en naturtypekartlegging. Men for å få kart med god kvalitet, krever det en del bevissthet hos den som bestiller. Bestiller må vite hva som er formålet med kartleggingen. Hva kartene skal brukes til bestemmer området som skal kartlegges, hvor detaljert naturinformasjon du trenger (altså målestokk), og hva slags informasjon som trengs om arealet. Veilederen for kartlegging etter NiN gir forslag til kvalitetskrav for ulike målestokker. Bestiller må si noe om hva slags kvalitet som kreves i kartene. Hvis bestiller i tillegg har kompetanse til å sjekke at kartene leveres i denne standarden er mye gjort.

Når bestillingen er gjort, er det opp til kartleggeren. Kartleggerens jobb er å lage et naturtypekart som tilfredsstiller de kravene bestiller har satt. Det krever mye erfaring å bli en god kartlegger. Kartleggeren må gjenkjenne naturtyper i felt, trekke opp grensene mellom dem nøyaktig, og samtidig på en slik måte at naturtypekartet beskriver variasjonen som finnes i landskapet. Kartleggeren må kjenne veilederen godt nok til å vite hva som skal kartlegges, og hva som blir borte i forenklingen på ulike målestokker. Når kartleggerne har en standard å følge vil det bli mulig for ulike kartleggere å lage like kart.

Samfunnet trenger naturtypekart med god kvalitet, og derfor må ulike aktører jobbe sammen. Vi må lage en kartleggingskultur rundt et stabilt typesystem, regelmessige samlinger og god opplæring både for bestillere av kart og dem som lager dem. Det kommer til å ta tid og krefter, men over tid vil det koste samfunnet langt mindre enn å gjennomføre gjentatte kartlegginger, eller verre, tap av naturverdier, på grunn av lav kartkvalitet.