Selv om jeg forsker på metoder for kartlegging av natur i Norge, er jeg del av en lang, internasjonal tradisjon, og folk som jobber på samme fagfelt kan lære mye av hverandre selv om vi jobber i ulike land. Vi leser så klart hverandres forskningsresultater, men noen ganger er det nyttig å treffes, og det gjør man gjerne på konferanse. Forrige uke var jeg på en slik konferanse i Spania.

Organisasjonen “European Vegetation Survey” har medlemmer fra hele Europa. Alle medlemmene jobber med ulike aspekter av det å kartlegge natur, fra å lage systemer for klassifisering til praktiske metoder for kartlegging. Hvert år arrangerer de en konferanse slik at medlemmene kan møtes. Årets konferanse var i Bilbao, nordvest i Spania, med 120 deltakere fra mer enn 25 europeiske land. John Rodwell, professoren som har laget det engelske systemet for klassifisering av natur, var en selvfølgelig deltager. Det samme var Milan Chytrý, redaktøren for tidskriftet “Applied Vegetation Science”, der jeg håper å publisere noen av resultatene mine. På samme deltagerliste som dem sto jeg, og jeg ante ikke hva jeg gikk til.

Heldigvis hadde jeg ingenting å frykte. Vlatka Horvat, evig smilende bøkeskogsforsker og mottakskomité, konstaterte fort at jeg var den eneste fra Norge, og hvis jeg ikke kjente noen skulle hun sørge for at jeg ble kjent med folk. Deretter gikk det slag i slag, fire dager til ende, med kartlegging og sosialisering. I løpet av 3 dager så jeg omtrent 55 ulike presentasjoner på alle mulige aspekter av kartlegging. Jeg presenterte også mine egne resultater om kartleggingskvalitet. Etter presentasjonen min viste folk hvem jeg var og hva jeg drev med, noe som gjorde det enda lettere å komme i snakk med de folka som jobbet med de samme problemstillingene som meg.

I tillegg til muntlige presentasjoner var det et eget rom for “plakatpresentasjon”, der forskere hang opp plakater som viste hva de forsket på. Jeg hadde med en plakat som viste forskningen min på kartleggingsmetoder, noe som også bidro til enda flere interessante samtaler og møter. Jeg har fått tips om artikler jeg bør lese, kartleggingsmetodikk jeg bør sette meg inn i og ting jeg bør tenke på i min egen forsking. Ikke minst har jeg blitt oppmerksom på at utfordringene vi har med kartlegging i Norge er de samme som de har i de fleste andre land, slik som lite fokus på kvalitet og dårlig systematisert metodikk.

Den siste dagen av konferansen dro vi på tur ut av Bilbao, der hovedpoenget med turen å bli kjent med plantene i området.  Middelhavsfloraen var helt ukjent for meg og også for mange andre, men den spanske organisasjonskomiteen stilte som guider, og kunne det latinske navnet på alt vi pekte på. De forklarte også hvilke planter som vokste sammen og hvorfor de vokste akkurat der, slike ting jeg alltid lurer på, men som sjelden står i turistguiden. Det ble ikke mye tid til sightseeing, men jeg fikk så mange andre ting ut av besøket, at det spilte ingen rolle for meg. Når vi satte kursen mot våre ulike hjemland sa jeg, i likhet med de andre, vi sees igjen neste år. Da håper jeg å ha en hel doktorgrad jeg kan presentere.