Skog dekker mer enn en tredjedel av landarealet i Norge. De fleste er enige om at skogen er viktig, men noen vil verne, andre vil hugge og plante. Kan NiN gjøre det lettere å samarbeide?

Skog er i NiN-systemet alle områder med mer enn 10 % kronedekke og som har vært påvirket av trær lenge. Gamle jorder som gror igjen med trær, er i NiN-systemet ikke skog før trærne har stått så lenge at de har påvirket hvilke arter som finnes på bakken under trærne. Det som er skog i NiN deles inn i typer basert på hvilke arter som finnes på bakken under trærne, og derfor kalles skogen i NiN skogsmark.

Skogsmark finnes i fire ulike hovedtyper i NiN-systemet; T4 Fastmarksskogsmark, T30 Flomskogsmark, V2 Myr- og sumpskogsmark og V8 Strandsumpskogsmark. De to første finnes på fastmark, det vil si i økosystemer på land uten masse vann i bakken, mens de to siste finnes i økosystemer som ofte er veldig våte, slik som myr. Å bestemme skogen til hovedtype er det første du gjør når du beskriver skog med NiN. Finn først ut om skogen står på fastmark eller våtmark, bestem deretter hovedtype. Flomskogsmark er påvirket av vann i bevegelse, all annen skog på fastmark er Fastmarksskogsmark. Strandsumpskogsmark grenser direkte til enten ferskvann eller saltvann, all annen skog på våtmark er Myr- og sumpskogsmark.

Innenfor hver hovedtype finnes fortsatt veldig mye variasjon. Innenfor fastmarksskogsmark finnes 20 grunntyper, som alle har ulike kombinasjoner av miljøvariablene uttørkingsfare, kildevannspåvirkning og kalkinnhold. Planter har, som mennesker, ulike preferanser. Noen trives der det er tørt, mens andre trives der det er fuktig. Noen planter finnes der det er fattig, mens andre bare finnes på områder med mye kalk. Dette gjør at vi kan se på plantene i et område for å finne ut hvilken grunntype av skog man er i.

NiN-typene gir mye informasjon om økologien i et område, men de sier ikke noe om hva slags trær skogen består av, eller om skogen er blitt flatehogd. For å beskrive det må beskrivelsessystemet til NiN brukes. Trærne i skogen beskrives ved først å si noe om hvor tett trærne står med variabelen “Tresjiktsdekning” (1AG-A). Deretter kan man bruke variabelen “Relativ del-artsgruppesammensetning” (1AR-A) for å si om det er barskog, løvskog eller edelløvskog. Nøyaktig hvilke arter som finnes kan beskrives med “Enkeltartssammensentning” (1AE), som består av en variabel for hver art.

Om det har vært flatehogst i skogen beskrives ved hjelp av variabelen “Skogbestandsdynamikk” (7SD). Skog som er blitt brukt til å produsere tømmer har ofte flater der alle trær har blitt hugd og så plantet til, slik at alle trærne er like gamle. Denne skogen kalles i NiN Normalskog. Normalskog kan videre beskrives med å angi hvor gamle trærne er. Skogen som ikke har blitt brukt til å produsere tømmer kalles i NiN naturskog. I tillegg til disse finnes mange andre variabler som kan brukes, for eksempler variabler for å beskrive andelen død ved i skog.

NiN er et verdinøytralt verktøy for å beskrive natur. Med slike standardiserte beskrivelser som grunnlag kan folk med ulike interesser forhåpentligvis bli enige om hvilken skog vi bør verne, og hvor vi skal plante og hugge.