Aldri mer?

Aldri mer! var slagordet som prydet porten til konsentrasjonsleiren Buchenwald i frigjøringsdagene 1945.

Igjen oversvømmes vi av filmer, dokumentarer og bøker om den andre verdenskrig. En kan forstå interessen for «krigen over alle kriger», og behovet for påminnelser om lidelsene og grusomhetene. Men hva så? Hva er lærdommen?

Hvorfor ledsages ikke denne enorme oppmerksomheten i sterkere grad av en interesse for at dette ikke skal skje igjen? I 1945 var det en febrilsk aktivitet for å få på beina en ny verdensorden, endog en egen verdensregjering med en egen politistyrke til opprettholdelse av verdensfreden. Folkeforbundet, dannet etter den første verdenskrig, hadde vist seg helt udugelig når det gjaldt å tøyle stormaktene. Dette skulle erstattes med noe nytt. De forente nasjoner (FN) ble dannet, men problemene med vetorett og med handlingskapasitet forble uløst. Stormaktene fikk vetorett i Sikkerhetsrådet og noen egen FN-hær kom ikke på tale.

Nasjonal suverenitet

Et handlekraftig verdenssamfunn krever at statene oppgir noe av sin suverenitet og underlegger seg en høyere myndighet som kan handle på alles vegne. Stormaktene må temmes. Mulighetene var der i 1945, men som New York-skribenten E. B. White bemerket var nasjonalismen høyst tilstedeværende også i San Fransciso der FN-forhandlingene foregikk. Under den vakre internasjonalistiske retorikken hørte han de jevne dunkene fra maskinene: suverenitet, suverenitet, suverenitet.

Så kom den kalde krigen, og man fikk andre ting å tenke på. Stormaktene var så visst ikke tøylet, men nå hadde de atombomben. Man kunne ikke tillate seg eksperimenter.

Rett nok skjedde det en formidabel internasjonal rettsoppbygging i kjølvannet av FN, særlig har Menneskerettighetserklæringen av 1948 vist seg å være viktig. Berlinmurens fall i 1989 gav også ny næring til fredshåpet. Med slutten på den kalde krigen kunne det bli en ny vår.

Menneskerettighetenes begrensninger

De fleste rettsområder er berørt av internasjonaliseringen og nye organer og domstoler har kommet til og har ført til sterkere bindinger mellom stater.

Rettsordener er som det heter, fredsordener. Den internasjonale rettsoppbyggingen begrenser i prinsippet nasjonalstatenes suverenitet. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har som oppgave å beskytte europeiske borgeres rettigheter. Den internasjonale straffedomstolen, som USA og Russland ikke har ratifisert, kan begrense nasjonale flertall og diktatoriske lederes handlingsrom. Mennesker er følgelig tilkjent rettigheter som tilkommer dem i kraft av å være mennesker, rett og slett, og ikke bare som borger av en stat. Men det er vanskelig å gi en effektiv beskyttelse av disse rettighetene så lenge statenes suverenitet har prioritet.

I 2003 startet krigen mot terror, og igjen ble internasjonal rett satt til side. USA og dets allierte invaderte Irak uten FN-mandat, og nå har også Russlands aggresjon mot Ukraina ettertrykkelig brutt med FN-pakten.

Europa i etterkrigstiden

Da gikk det noe annerledes i Europa hvor toneangivende land fant sammen i Kull og stålunionen. I Europa ble det etablert «en høyere autoritet», som senere ble til den overnasjonale Europakommisjonen. En så for seg en stadig tettere union mellom folkene i Europa gjennom Roma-traktaten (1957). Allerede da overførte medlemslandene langt flere kompetanser til et internasjonalt organ enn det som er vanlig i folkeretten.

På mange områder har nasjonalstatene oppgitt sin vetorett og akseptert å bli nedstemt. De har akseptert restriksjoner på egen suverenitet ikke bare for å kunne samarbeide med andre stater, men også for å kunne etablere en «rettsorden med fred og rettferdighet mellom nasjoner», slik det fastslås i den italienske forfatningens artikkel 11. Alle landene som var med på å opprette de europeiske fellesskapene, ble etter annen verdenskrig reetablert som demokratiske stater med sterk vekt på menneskerettigheter og folkerett, og de forpliktet seg selv til prosjektet om et forent Europa.

Et fellesskap med ubegrenset varighet

I dag er EU et overordnet politisk fellesskap på mange områder. Nasjonalstatene har frivillig avgitt suverenitet og redusert sin autonomi for å sette en overnasjonal enhet i stand til å handle på alles vegne. Som EU-domstolen bemerket i 1964, så har en skapt «et fellesskap med ubegrenset varighet, med egne institusjoner, (…) og ikke minst har medlemslandene avgitt suverenitet og dermed skapt en rettsstruktur som binder både deres landsmenn og dem selv». Europeiske stater kan ikke ta loven i egne hender når andre europeiske stater bryter avtaler, men må vende seg til EU-domstolen. Gradvis har også de folkevalgte fått mer makt gjennom oppgraderingen av Europaparlamentet til en medlovgiver. EUs traktater har nærmest fått konstitusjonell status.

En overnasjonal organisasjon med demokratiske elementer er følgelig på plass i Europa. Likevel står igjen nasjonal suverenitet i veien for løsning av problemer. Eurosonekrisa er et eklatant utslag av for lite suverenitetsavgivelse. En monetær union og et indre marked er på plass uten den nødvendige politiske overbygningen. Det mangler en europeisk skatt og et europeisk finansdepartement som kunne fatte nødvendige økonomiske beslutninger, føre motkonjunkturpolitikk og foreta nødvendige omfordelinger. Så vel økonomisk som sosial politikk er nasjonale anliggender. For å kunne håndtere krisen har en måttet gå utenom EUs lover og lage en ny traktat hvor de folkevalgte ikke har innflytelse. Vi fikk Troikaen og politikk gjennom stormakts diktat. Igjen er vi tilbake til grunnproblemet: Manglende vilje til å gi opp nasjonal suverenitet.

Suverenitetsproblemet er ikke løst

Suverenitetsproblemet, som så ettertrykkelig ble satt på dagsorden i 1945, er ikke løst. Konsekvensen ser en ikke bare i de humanitære tragediene som nå utspiller seg i Midtøsten og i Ukraina, men også på en mindre dramatisk måte i den ufullendte europeiske union.

Jeg spurte engang en historiker som igjen var i ferd med å skrive en krigsberetning, om hvorfor det ikke var større interesse for etterkrigsperioden og om hva som gikk feil. Hvilke muligheter er det i dag for å hindre at «det ikke skal skje igjen»? Svaret var slående prosaisk: krigen selger!

Men i dag har vi erfaringene med «krigen over alle kriger», vi har lærdommene fra 60 år med fred, vekst og velstand i Europa. Samtidig er vi konfrontert med dystre klimautsikter, fremmarsj av militarisme, fremmedfrykt og nye populistiske, nasjonalistiske og ekstremistiske bevegelser. Dette sammen med de problemene en uregulert kapitalisme skaper, krever overnasjonale løsninger. Vi ikke i nulte time, som Tyskland var i 1945, men heller i ellevte time når det gjelder å temme krigstilstanden mellom statene og gjøre noe med globale problemer.

 (Forsidefoto: Colourbox)