Bestialitet eller humanitet?

Mens vi venter på organisert europeisk handling, blir flyktninger kasteballer mellom stater som verner sine grenser og beskytter sine borgere. Men europeerne har faktisk ikke lov til å sette opp gjerder mot flyktninger.

Med den nye flyktningstrømmen er illusjonen om et europeisk paradis, om et fritt, velstående og sikkert område godt distansert fra verdens lidelse og urettferdighet, forbi. Europeere kan ikke lenger lukke øynene for verdens fortredeligheter eller betale seg fra det over bistandsbudsjettene.

Der er ulike måter å møte flyktningsituasjonen på. I Tyskland, hvor Vest-tyskerne betaler sin solidaritetsskatt (Solidaritätszuschlag) for gjenforeningen, foreslås det økning i bensinavgifter for å avhjelpe flyktningsituasjonen. Samtidig med dette vedtar Danmark konfiskering av flyktningers verdisaker, og Norge får påpakning fra FNs høykommissær for flyktninger for sin harde linje. 

Svingende opinion

På samme måter undrer man seg i mange kretser på hvordan det kan ha seg at det kan scores politiske poeng i verdens rikeste land på å ha Europas strengeste flyktningpolitikk. Det står om å hjelpe de som flykter fra krig og barbari så vel som om å være solidariske med andre land i Europa som tar imot mange flere. Hvorfor er det f. eks. slik at media som den ene dagen overgår hverandre i beskrivelser av de forferdelige lidelser som flyktningene gjennomgår, og påkaller vårt alles ansvar, den neste dag harmdirrende kan spørre regjeringsrepresentanter om hvorfor ikke tiltak er blitt satt i verk for å stoppe tilstrømmingen til Norge?

Dette skyldes ikke bare dobbeltmoral, men også hvordan verden er skrudd sammen. Her kolliderer to logikker, den moralske og den realpolitiske, godt sponset av en mediatisert offentlighet. Alt vi vet, vet vi fra media, og opinionen svinger. Den ene dagen kreves innstramninger og stengte grenser, den neste dag demonstreres det for flyktningenes rettigheter. Opinionen er ikke bare delt, den er også i stadig forandring.

Plikt til å hjelpe

Når ulykker rammer og mennesker har behov for hjelp, blir spørsmålet raskt hvordan vi ville forvente å bli møtt av andre om en ulykke skulle ramme oss. Kants kategoriske imperativ dukker opp, nemlig at en skal handle som om normen for våre handlinger kunne gjøres til en universell lov. Denne moral reflekteres også i kristendommens og andre religioners gylne regel, om at en skal gjøre mot andre som en vil andre skal gjøre mot en selv. Vi har plikter også mot fremmede. "Ting har sin pris, mennesket har sin verdighet" (Kant). Moralsk påbud overholdes ikke bare fordi det er en plikt, men også fordi vi ikke kan ville leve i samfunn hvor moralske påbud ikke overholdes, hvor nødstilte ikke får hjelp. Men for Kant begrenset denne plikten seg til gjestfrihet og besøksrett for nødstilte fra andre land. Det er det en ser i dagens asylinstitutt som ikke gir flyktninger en rett til permanent bosetting. Også for ham var landegrenser og statens ansvar for egne borgere viktig. Individet kan si for seg selv; ”Fiat justitia, pererat mundus” (la rettferdigheten råde selv om verden går under), men staten har ingen slik rett til å si noe sånt på vegne av de den er satt til å beskytte.

En stat er ansvarlig for integriteten og vel­fer­den til et bestemt kollektiv - det er fra dette den har fått autorisasjon til å bruke makt. Politikerne kan kun følge moralen så lenge den ikke setter til side bevaringen av det politiske fellesskap. Men hvor lenge skal da dette realpolitiske credoet få lov til å tjene som unnskyldning for ikke å gjøre noe? Det er en plikt å hjelpe de som er i nød. Det sier vår rettferdighetssans og samvittighet. Det er et moralsk imperativ at den nasjonalstatlige egoismen settes til side.

Moralske prinsipper får kollektiv kraft gjennom den offentlige bruken av fornuften. Offentligheten er en sensor som varsler om tragedier, overgrep og bestialitet. Når saksforhold blir prøvd i forhold til moralske standarder blir alle ubegrunnete avvik, all uforskyldt elendighet og urettferdighet utålelig. Problemer som er moralsk relevante blir ofte først synlig for offentligheten når de avspeiles i spesifikke individers lidelser. Når en død gutt skylles opp på en strand ved Middelhavet, går alarmklokkene. Hele medieverden reagerer og vekker opinionen. Her må noe gjøres! Men, kan de såkalte realistene hevde, siden det ikke finnes noe overordnet, internasjonal autoritet for iverksetting av gjensidig forpliktende tiltak, har nasjonalstater ikke noe annet valg enn å sette statens interesse først. Stemmer det?

Statenes begrensning

Siden freden i Westfalen i 1648 hvor den internasjonale orden ble fundert på respekten for den enkelte stats grenser og selvråderett, har globaliseringen, handel og vandel over land og kontinenter vokst eksponentielt, og menneskerettighetene har fått en legal basis gjennom FN-pakten. Alle har i dag rettigheter, der er ingen ”lovløse” områder igjen. Videre er det nå på plass rettslige autoriteter over nasjonalstaten som binder den. Når en tar i betraktning den internasjonale rettsutvikling og institusjonalisering av organer for beslutningsfatning over nasjonalstaten, for rettsfortolkning og iverksettelse, som EU, blir en også slått over hvor begrenset statene er. De er bare suverene så lenge de overholder menneskerettighetene.

EUs grunnprinsipper er fri bevegelse, ikke-diskriminering og respekt for menneskerettighetene. Flyktningkonvensjonen som garanterer at alle som har krav på beskyttelse skal få prøvd sin sak er nedfelt i EU-retten. Derfor kan ikke landene sette opp kvoter for hvor mange flyktninger (asylanter) de vil ta i mot. Østerrike og andre land sier nå de vil gjøre det, og bryter dermed EU-retten. Det samme gjør de land som nekter å ta mot fremmede, ikke-kristne, som Ungarn og Polen. Det er besynderlig at en krever av innvandrerne at de skal respektere våre verdier, mens det er våre verdier europeerne i dag bryter.

De som gjør seg så lite attraktive som mulig også for de som har krav på beskyttelse, er usolidariske og står i fare for å bryte egne prinsipper. Menneskerettighetsbeskyttelse er ikke bare del av internasjonale konvensjoner, men også av nasjonale grunnlover, så også i Norges. Europeerne har faktisk ikke lov til å stenge grensene og sette opp gjerder mot flyktninger. Likevel skjer det, samtidig som bestialitetene i IS-kontrollerte områder tiltar.

Flyktningkrisen som har rammet Europa med full tyngde kan sammenlignes med murens fall. Den er kostbar og vil forandre samfunnene for godt. For å hindre nye former for bestialitet må det, som de fleste innser, på plass europeiske løsninger. Det er et felleseuropeisk ansvar, ikke bare Tysklands og Sveriges. Også disse landene tvinges til inhumane tiltak om ikke alle tar sin del av ansvaret. Et innvandrings-Europa utfordrer vårt selvbilde, vår kollektive identitet, men også vår ansvarsfølelse: ”Nå må vi vise hva som bor i oss”, sa Kongen da han inspiserte et flyktningmottak i Østfold høsten 2015.

Den nye usikkerhet

Videre kan en spørre om hva som skulle skje med de fire friheter som EU bygger på hvis Schengen skulle falle. Står det indre marked i fare, et marked som har økt landenes bruttonasjonalprodukt med ca 20 prosent, hvis alle statene i Europa innførte permanente grensekontroller? Hva vil skje i Midtøsten, og det barbari som dag utspiller seg i Syria og Irak, om koordinert innsats fra Europa ble borte? Hva skjer med Hellas, og med Balkan om EU skulle falle fra? Den usikkerhet og utrygghet en kjenner på i dag i Europa, er rene bagateller i forhold til det scenariet som åpner seg.

En kortere versjon av dette innlegget stod på trykk i Vårt Land 2. februar 2016

 (Forsidefoto: Colourbox)