Brexit - en norsk hodepine

Også for Norge skaper Brexit uforutsette problemer.

Statsminister Erna Solberg i telefonsamtale om Brexit med sin britiske statsministerkollega, Theresa May. (Foto: Statsministerens kontor, 2016)
Statsminister Erna Solberg i telefonsamtale om Brexit med sin britiske statsministerkollega, Theresa May. (Foto: Statsministerens kontor, 2016)

Også for Norge skaper Brexit uforutsette problemer. Et Storbritannia utenfor EU øker usikkerheten, fordi landet også forlater EØS-avtalen som Norge, Island og Liechtenstein har med EU. Allerede er det krav om forhandlinger om fiskekvoter. Etter et eventuelt Brexit må et nytt avtaleverk om fiskekvoter mellom EU, Norge og Storbritannia på plass.

Siden 1994 har EØS-avtalen skapt en stabil og forutsigbar ramme for Norges økonomiske samkvem med Europa. Med Storbritannia ute av EU, endrer situasjonen seg. Konsekvensene kan potensielt bli dramatiske. Hvor skal britene gjøre av seg utenfor EU når de ønsker adgang til det indre marked? En gjeninntreden i EFTA kan komme på tale. Dette fordi noen grupper vil ha en Sveitsisk løsning for Storbritannia. Det er ikke EU interessert i.

Den sveitsiske løsningen er komplisert og byråkratisk. I tillegg til sin frihandelsavtale fra 1972, har Sveits 120 bilaterale avtaler med EU. Disse gir adgang til det indre marked for de fleste industrier, men sveitserne må anvende EUs regler, betale til EU og godta fri bevegelighet av personer.

Ny usikkerhet og økt risiko

En annen løsning innen EFTA, er EØS-avtalen. Dette er EUs foretrukne tilknytningsform for assosierte ikke-medlemmer. Den er enkel å forholde seg til og sikrer lik praktisering av regelverket i de 31 EØS-landene. EØS-avtalen passer imidlertid ikke for Storbritannia og vil måtte endres. Britene har en annen næringsstruktur og andre handelspolitiske interesser enn Norge. De vil for eksempel ha interesse av EUs landbrukspolitikk, som ikke er med i EØS- avtalen.

EØS/EFTA-landene i grønt, EU-medlemmer i blått. (Foto: Wikipedia)
EØS/EFTA-landene i grønt, EU-medlemmer i blått. (Foto: Wikipedia)

Om britene skulle ende opp med en EØS-løsning vil Norge, som nå er en stormakt i EØS-samarbeidet, bli redusert til en lilleputt. Hvis Storbritannia blir medlem i EØS eller assosieres med denne er det sannsynlig at ordningen blir mer politisert og derfor mindre stabil og forutsigbar. Det vil være vanskelig for Storbritannia å godta en mekanisk inkorporering av EU direktiver. En selvbevisst stat liker ikke diktat. Dette er risikosport. Nei til direktiver, kan bety at hele avtalen bli sagt opp av EU.

Det er svært vanskelig å holde EU på en armlengdes avstand om en vil ha adgang til det indre marked. Dette fordi det indre marked er mye mer enn et frihandelsområde. I et frihandelsområde er det ikke fortsatt reglene i det landet varen blir solgt i som gjelder. Det indre marked derimot eliminerer handelsbarrierer og diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet.

Den frie bevegelighet gjør at det ikke blir grenser for hvor mange EU-borgere som kan investere, arbeide eller studere i ulike land. Landsspesifikke standarder erstattes av europeiske standarder. Regelen er full harmonisering av produkt-, miljø- og helsestandarder og avskaffing av alle hindre for handels- og priskonkurranse. Alt fra flytrafikk, bilsertifiseringer og legemidler til arbeidstid, helse, miljø og sikkerhet reguleres av et felles lovverk som kontinuerlig utvikles. En overnasjonal domstol dømmer i tvistemål.

Storbritannia er viktig for Norge. Mer enn 20% av Norges eksport går dit. Norge står for 40% av Storbritannias gassforbruk. Fortsatt samkvem landene imellom etter Brexit krever nye handelsavtaler. Dessuten må nordmenns rettigheter avklares. Det gjelder arbeidstakerrettigheter, trygdeordninger, studieordninger, yrkeskvalifikasjoner, og mye mer. Klima og miljøsamarbeid i Europa har kommet langt. Vil Storbritannia opprettholde et høyt beskyttelsesnivå i fremtiden? Vil britene senke skatter og avgifter for å tiltrekke seg investorer etter Brexit? Skrekkscenariet er et avregulert skatteparadis på de britiske øyer.

Angela Merkel, Tysklands kansler og EUs mektigste statsleder, kan være positiv til en EØS-liknende avtale med Storbritannia. (Foto: European Council, 2007)
Angela Merkel, Tysklands kansler og EUs mektigste statsleder, kan være positiv til en EØS-liknende avtale med Storbritannia. (Foto: European Council, 2007)

For tiden er det snakk om EØS-modellen som midlertidig foranstaltning, i påvente av en endelig avtale med EU. En tre-års overgansgperiode er visstnok uoffisielt akseptert av Statsminister May. Midlertidige avtaler har en tendens til å bli permanent. EØS var som kjent ment å være en midlertidig ordning. Hvorfor skal et ikke-EU-medlem ha adgang til det indre marked, spør Angela Merkel. Også fra Berlin er en EØS-lik avtale sett på som muligheten for en permanent ordning med britene.

Anarki og kaos

Noen mener Storbritannia kan forlate EU uten en avtale – hard Brexit. Britene kan satse på frihandelsavtaler. Problemet er at slike tar årevis å fremforhandle og de kommer med en høy prislapp. Det er tydelig reflektert i de kompliserte avtalene Sveits har med EU, som forutsetter fri arbeidsinnvandring. Forhandlingene om en frihandelsavtale med India strandet nylig på britenes innvandringsmotstand.

Jo nærmere Storbritannia kommer stupet, en hard Brexit, jo mer sannsynlig blir EØS-løsningen. Storbritannia er mer avhengig av EU, enn det EU er avhengig av britene, men et brudd uten avtale vil åpne for økonomisk anarki og politisk kaos. Det er derfor vanskelig å se for seg et fullstendig brudd med EU. Tross alt er Storbritannia et lite land i verden - sammenlignet med Kina, USA, Russland og EU.

I dette ukjente farvannet må norske myndigheter manøvrere. Et svar på Brexit og på EUs andre kriser, kan faktisk bli at EU konsolideres ytterligere i eurosonen, noe som gjør Norges utenforskap mer utsatt.

Behov for kunnskap

Brexit utfordrer Norges plass i det europeiske politiske landskapet og øker kunnskapsbehovet. Den politiske utviklingen i Europa er viktig for Norge, for vekst og velstand, for fred og sikkerhet. En sak er at norske myndigheter ikke har adgang til beslutningsarenaer og ofte mangler viktig informasjon. En annen sak er at norske borgere vet lite om hva som foregår.

Grunnleggende forskning på europeiske forhold har trange kår. Norge har søkt et nært og tett samarbeid med EU på alle politikkområder, men har neglisjert forskningsbehovet. Det skaper problemer i usikre tider og gjør oss sårbare. Brexit er en gyllen anledning til å få fram kunnskap om hvor langt den europeiske integrasjonsprosjektet er kommet, hvilke gjensidige avhengigheter som er utviklet, og hvor ‘umulig’ det er å vikle seg ut av det. 

Dette trengs fordi det er mange myter og misforståelser om EU. Er EU nå en mellom-statlig organisasjon, en stat, eller et regime i fritt fall? Sistnevnte oppfatning florer i norsk media. Men hvis det var slik, hvordan skal en forstå de seneste initiativ for å fordype integrasjonen gjennom Bankunionen og at 23 av EUs 28 medlemmer nå har signert en avtale fordypet forsvarssamarbeid? Det er behov for en ny kunnskapsstrategi for europapolitikken.